Plateselskapet som lisensierer skal i utgangspunktet gjøre samme jobb som et plateselskap som eier masterrettigheter rundt utgivelse, promotering osv., og det er derfor normalt at selskapet skal ha enerett til å utnytte innspillingene i den aktuelle perioden.

I en lisensavtale forvalter plateselskapet de avtalefestede rettighetene til innspillingen i en bestemt periode.

I en lisensavtale er det artist eller lisensgiver som for egen regning dekker utgiftene til innspilling og miksing, leverer ferdig master og artwork til cover. Til gjengjeld mottar man normalt høyere royaltysatser i lisensavtaler, men alt avhenger av hva slags platekontrakt du har (for eksempel hvor store utgifter selskapet har hatt med ditt prosjekt og andre individuelle kostnader og økonomiske bestemmelser).

Det er i det hele tatt mange faktorer som spiller inn på det endelige prosenttallet, både når det gjelder lisens- og artistavtaler. Det er viktig å se avtalen og samarbeidet i sin helhet.

I en platekontrakt kan det ligge en geografisk begrensing, slik at ulike selskaper kan håndtere musikken i ulike territorier (ulike deler av verden).

Geografisk begrensning er vanligere i lisensavtaler enn artistavtaler. Det kan være lurt å kartlegge selskapets arbeidsmetoder, distributører og samarbeidspartnere i ulike land for å få en bedre forståelse av hvilke ressurser og muligheter selskapet har til å utgi og promotere innspillingene utover hjemlandet.

Avtalens varighet er ofte delt opp i avtaleperiode og utnyttelsesperiode.

Avtaleperioden definerer hvor lenge artisten er bundet til selskapet, altså den perioden selskapet skal ha rettigheter til innspillinger artisten gjør.

Utnyttelsesperioden definerer hvor lenge selskapet skal ha rett til å selge og utnytte innspillingene. I artistavtaler er det ofte definert til den lovbestemte vernetiden ettersom det er plateselskapet som betaler for innspillingen og dermed ansees som eier av innspillingen.

I norsk lovgivning er det i åndsverksloven §§ 16 og 21 bestemt at henholdsvis utøvende kunstner (altså artisten, musikerne og musikalsk leder som deltar på innspillingen) og produsenten (altså den som eier innspillingen) sin enerett til å råde over en innspilling varer i 70 år etter utløpet av det året innspillingen ble utgitt for første gang.

I lisensavtaler det derimot artisten som eier innspillingen og «leier» ut rettighetene til innspillingene for en bestemt periode. Denne perioden kalles for lisensperioden. Lengden på en lisensperiode varierer ut i fra de øvrige vilkårene i avtalen og må vurderes i hvert enkelt tilfelle.

Selskapet kan forplikte seg til å gjøre innspillingene tilgjengelig på alle digitale strømmeplattformer og eventuelt på vinyl eller andre fysiske formater. Det spesifiseres gjerne at fysisk distribusjon skal skje gjennom sedvanlige utsalgssteder.

Det settes gjerne frister for når innspillingene skal være utgitt. Det kan også settes ulike frister for hjemmemarked og andre territorier.

Man kan også avtale at selskapet er forpliktet til å holde innspillingene utgitt på markedet i hele avtale- og utnyttelsesperioden.

En del avtaler har videre reguleringer om hva som skjer dersom selskapet bryter med utgivelsesforpliktelsen. Ved lisensavtaler er det vanlig at man får tilbake rettighetene for de land der utgivelse ikke har funnet sted innen fristen.

I artistavtaler er det vanlig at artisten da kan kontakte tredjepart for utgivelse, alternativt at artisten skal få kjøpe ut rettighetene til innspillingen ved å betale for innspillingskostnadene.

Plateselskapet har normalt rett til å lisensiere utnyttelse av innspillingene til tredjepart, og det er også normalt å spesifisere bestemmelser rundt retten til å overdra rettighetene til andre.

Disse bestemmelsene kan begrenses, og krever ofte artistens samtykke.

Platekontraktene inneholder ofte bestemmelser om opsjon på fremtidige utgivelser. Opsjon betyr at plateselskapet har rett til å forlenge avtalen og/antall innspillinger som omfattes av avtalen. Slike opsjoner kan også medføre forlengelse av utnyttelsesretten.

Opsjon er en ensidig rett for plateselskapet. Altså, de trenger vanligvis ikke å innhente noe form for samtykke fra artist for å forlenge avtalen. Det er viktig at det kommer klart frem at opsjon må skriftlig iverksettes innenfor en angitt tidsfrist.

En opsjon er en mulighet for et plateselskap til å sikre seg å kunne forlenge samarbeidet.

For en artist kan det imidlertid være en mulig utfordring at man er låst til en opsjon hvis man ikke ønsker å fortsette samarbeidet. Derfor er det smart å tenke godt gjennom helheten av samarbeidet og avtalen for å vurdere om den foreslåtte opsjonen er bra eller ikke.

Det finnes flere måter å spesifisere opsjonene. For eksempel kan det være en såkalt «matching option». Det vil si at selskapet får en rett til å forlenge avtalen på like vilkår som det man blir tilbudt fra andre. Dersom plateselskapet ikke kan gi like gode vilkår som det konkurrerende plateselskapet vil de miste retten til å utøve opsjonen.

Opsjonen kan også være betinget av at tidligere utgivelser skal oppnå bestemte resultater. For eksempel at forrige utgivelse skal oppnå x antall avspillinger på digitale tjenester eller solgt x antall fysiske eksemplarer.

Promotering og markedsføring er blant plateselskapets viktigste oppgaver. I platekontrakter står det ofte at salgsfremmende tiltak skal iverksettes i samsvar med «god bransjepraksis».

Begrepet «god bransjepraksis» er ganske vagt og kan ha bety ulike ting for ulike parter. Det er derfor viktig at begge parter tydeliggjør og blir enige om hva begrepet «god bransjepraksis» innebærer for samarbeidet. Den beste måten å gjøre dette på er at man spesifiserer promo- og markedsføringsforpliktelser, og sammen utarbeider felles en strategi og markedsføringsplan med et tilhørende budsjett.

Mens det i utgangspunktet er selskapet som bærer kostnadene til promo og markedsføring, kan det i visse avtaler forekomme at en del av disse kostnadene trekkes fra artistens andel av inntektene. Det er da viktig å spesifisere kostnader ved promotering- og markedsføring av utgivelsene. Dersom artisten er med å betale kostnadene, er det viktig å ha medbestemmelsesrett på budsjettene og at kostnadene er begrenset til dokumenterbare kostnader til tredjepart.

Man kan også få garanti for aktiv promotering mot visse medier, turnéstøtte, annonsekampanjer på internett, sosiale medier, TV eller andre sammenhenger etc.

Det blir også mer vanlig å avtale et minimumsbidrag fra plateselskapet til produksjon av innhold til sosiale medier eller en tradisjonell musikkvideo. Her er det viktig at dere blir enig om eierskap til materialet, budsjett og fordeling av kostnader, samt hvem som har endelig godkjennelsesrett.

Tiltak som involverer sponsorer eller andre utenforstående bør godkjennes av artisten, slik at man har kontroll over hvilke sammenhenger man settes i.

Det er også vanlig at avtalen spesifiserer artistens forpliktelser til å delta i planlagte promoaktiviteter, uten betaling men med dekking av utgifter til kost og losji. Det er viktig at artistene skal kunne godkjenne slike aktiviteter, samt tid og sted. Dersom det skal gjennomføres promoaktiviteter med betaling fra tredjepart skal artisten normalt ha en del av inntektene.

Artist skal i utgangspunkt ha eierskap til eget varemerke, logo, kjennetegn, domener osv., og bør alltid ha rett til å godkjenne hvordan eget artistnavn, logo eller kjennetegn brukes. Her bør partene også regulere eierskap til for eksempel mailinglister. Dersom plateselskapet oppretter en mailingliste i artisten navn så bør artisten overta denne når avtaleperioden utløpet.

Det forekommer i visse tilfeller at plateselskapet ønsker å ha tilgang til eller kontrollere artistens sider på web eller sosiale medier, eller at plateselskapet skal ha særskilte rettigheter i forhold til varemerke og kjennetegn. Det er da viktig at artist har medbestemmelsesrett og at rettigheter og kontroll tilbakeføres til artist etter en angitt periode.

I artistavtaler er det normalt selskapet som bærer alle innspillingskostnader, mens det i lisensavtaler er artisten eller den som lisensierer som betaler for innspillingen.

Den som betaler for innspillingen eier i utgangspunktet masterrettighetene, men disse rettighetene kan også overdras i avtale.

Plateselskapet bærer normalt kostnader til trykking, eksemplarfremstilling, mekanisk avgift (NCB), promo og markedsføring, salg og distribusjon.

I lisensavtaler er det ikke uvanlig med såkalte «break even-avtaler», der selskapet motregner alle kostnader til tredjepart før man deler overskuddet, oftest 50/50.

I de tilfeller der kostnader rundt utgivelsen skal motregnes artistens royalty, er det viktig at artisten kan godkjenne slike kostnader eller budsjett, og at kostnadene skal være dokumenterbare kostnader til tredjepart. Det er ikke vanlig at selskapets egne kostnader motregnes, som for eksempel administrasjon – og reisekostnader. Man kan også avtale på forhånd når break-even er, ved et kronebeløp eller et antall solgte plater. Selskapet skal kunne dokumentere å faktisk ha benyttet de budsjetterte kostnadene.

Godkjennelser av innspillingen og endringer av denne, synkronisering eller bruk i andre sammenhenger skal normalt godkjennes av artist. Her det viktig at plateselskapet og artisten diskuterer ulike scenarioer med tanke på for eksempel bruk av musikk i reklame eller andre sammenhenger. Det er lurt at begge parter har en forståelse av artistens profil og image, og en bevissthet om signaleffekten i forhold til ulike sammenheng der artisten og artistens musikk brukes.

Det samme gjelder materiale til promo og markedsføring, bruk av artistens navn og kjennetegn etc.

Det er ikke uvanlig at selskapet har rett til å selge fysiske produkter til rabattert pris, og som medfører reduksjon av artistens royalty. Dette kan begrenses i forhold til tid eller størrelse på rabatt, for eksempel at rabatt utover 30 % må godkjennes av artist.

Ofte gis artisten mulighet til å kjøpe fysiske eksemplarer til rabattert pris for videre salg på konserter, artistens webshop eller i andre sammenhenger.

Artisten kan motta forskudd på royalty for å sikre en garantert inntekt for selskapets rettigheter, salg og annen bruk etter avtalen. Slike forskudd motregnes inntekter under avtalen.

Dersom plateselskapet skal gi deg et forskudd på royalty er det viktig å presisere i avtalen at forskuddet kun kan kreves tilbakebetalt gjennom artistens inntekter etter avtalen. Dersom utgivelsen har lave inntekter og forskuddet ikke blir tjent inn bør ikke plateselskapet kunne kreve at artisten skal tilbakebetale forskuddet. Om artisten derimot ikke leverer de innspillingen som er avtalt, altså mislighold av avtalen, kan det derimot bli spørsmål om tilbakebetaling av forskuddet for gjeldende innspillinger.

Størrelse på forskuddene varierer i ut i fra partenes forhandlingsposisjon og helheten i avtalen. Selve utbetalingen knyttes til levering av innspillinger eller dersom plateselskapet benytter seg av eventuelle opsjoner i en avtalen. Ved opsjoner kan forskudd på neste utgivelse være et fast beløp eller prosenter av opptjent royalty fra foregående utgivelse, som oftest eskalerer fra utgivelse til utgivelse. Det finnes tilfeller der artist kan få bonus-forskudd, altså ekstra forskudd for å oppnå et visst resultat som for eksempel antall strømminger eller salg.

Recoupment er det vanlige begrepet for tilbakebetaling av forskudd eller kostnader som avregnes mot artistens royalty.

Dersom artisten mottar forskudd, eller det er andre utgifter som skal motregnes artistens royalty, er det vanlig at det avtales at dette skal tilbakebetales av artistens royalty-inntekter, og ikke på annen måte.

Dersom en platekontrakt inneholder flere singler eller album legges de ofte under samme regnskap. Det vil si at et underskudd i forhold til en utgivelse reduserer overskuddet på en annen, såkalt «cross-collateral» eller kryssinntjening.

Det er plateselskapets ansvar å levere regelmessige avregningsoppgaver og utbetalinger til artist.

Royalty avregnes vanligvis halvårlig. Det bør spesifiseres at avregningsoppgaven skal være så detaljert at artisten kan kontrollere at tallene stemmer. Selskapets inntekter og eventuelle fradragbare kostnader bør tydelig forklares i et oppsummerende og forståelig format. Avregningene bør også kunne følges av detaljer selskapet har mottatt fra tredjepart, som utfyllende rapport og avregningsgrunnlag for utnyttelse, salg og transaksjoner. Det er stadig vanligere at artisten også får tilgang til real time brukerdata knyttet til utnyttelse, fra selskapets eller tredjeparts systemer.

De enkelte kostnader og avtalte reduksjoner som eventuelt motregnes inntektene bør kunne dokumenteres og stå oppført i en avregning.

Ved royaltyfradrag for kildeskatt i utlandet bør selskapet etter beste evne sørge for skattefradrag i hjemlandet. Dersom kildeskatt blir trukket fra avregningsgrunnlaget, skal skattefradraget normalt avregnes videre til artist. Kildeskatt er skatt og avgift som myndighetene i det landet inntekten er opptjent krever inn, og kan gi skattelette etter dobbeltbeskatningsavtale mellom Norge og det aktuelle landet.

I artistavtaler er det normalt at det er selskapet som avregner og betaler eventuell studioprodusent og andre medvirkende som har krav på royalty. Ved lisensavtaler kan det avtales at selskapet skal avregne og betale studioprodusent og andre medvirkende på vegne av artisten som lisensgiver.

Artistens adgang til å kontrollere avregning og regnskap bør inkluderes i platekontrakter. Det skaper en ekstra sikkerhet for artisten. Artistene må ofte betale kontroll av selskapet, mens selskapet bærer oftest kostnadene ved eventuelle avvik.

Gramo (eller tilsvarende forvaltningsorganisasjoner) utbetaler penger for bruk av musikk i det offentlige rom, på radiostasjoner, caféer og lignende (offentlig fremføring av innspilt musikk). De utbetaler individuelt til plateselskapet/mastereieren, og til artistene og musikerne som har deltatt på innspillingene som er brukt. Andelen til plateselskapet eller mastereieren kalles gjerne produsentandel eller tilvirkerandel, mens det som går til musikerne kalles utøverandel.

I en artistavtale er det selskapet som i utgangspunktet har produsentandel, ettersom de eier masteren. I en lisensavtale er artisten/lisensgiveren som har denne retten. Det forekommer at hele eller deler av denne økonomiske retten tilfaller selskapet i avtale- eller utnyttelsesperioden som en del av avtalen.

Tilsvarende utøverandeler tilfaller normalt artisten og utbetales direkte fra artistens forvaltningsorganisasjon(er).

Det hender at plateselskapet ønsker å søke gjeldende støtteordninger. Det er viktig å påse at pengene blir brukt i tråd med formålet til støtteordningen.

Tvist er et annet ord for uenighet. Det er vanlig å si at «tvister bør søkes å løses i minnelighet ved megling og forhandling», det betyr at man bør løse uenigheten med vennlighet. Dersom man ikke kan løse tvisten, anbefaler vi at rettslige skritt skjer via ordinære domstoler.

I utenlandske avtaler er det normalt spesifisert hvilket lovverk og jurisdiksjon som gjelder.