Av alle spørsmålene man må forholde seg til som næringsdrivende artist eller musikkselskap, er kanskje prising det mest eksistensielle. Din evne til å prise vil avgjøre om du lykkes på markedsplassen, men avslører også litt av ditt innerste:

Selvtilliten din henger tett sammen med din evne til å sette pris på deg selv!

La oss starte med budsjettet. Tross sitt tørre navn er budsjett egentlig en form for mystisk spådomskunst. Vi prøver å estimere fremtidige inntekter og utgifter og balansere disse.

For å kunne prise riktig er det viktig å reflektere over hva målsetningen med utgivelsen er.

Skal du gå med overskudd eller bygge navn og rykte?

Før du gyver løs på budsjettet må du altså avgjøre hva hensikten med utgivelsen er.

Her kommer to varianter.

Her ser vi hvordan begge bandene brukte budsjettet til å regne seg frem til det som er riktig pris for dem:

Punkerne kan dokumentere at de til tross for en pris på 250 kroner per plate - som selvfølgelig noen gammelpunkere rynker på nesen av - beviselig ikke har bidratt til mer kapitalisme enn strengt nødvendig for å føre fanen videre.

Young Reals på sin side kan notere seg et pent overskudd, takket være kreativ prising som tar hensyn til om de selger til kjernefans, konsertfans eller via distributør.

Legg merke til at skivene solgt via distributør isolert sett er solgt med tap. Det er Real Youngs helt forsont med, siden de kun har avsatt hundre eksemplarer til distribusjonssalg og henter inn en større fortjeneste på salget de gjør direkte.

For Never Mind the Willochs er regnestykket ganske enkelt: Enten de selger via Bandcamp eller konsert har de en kalkyle i bunn - gå i null, ikke selg med tap.

Young Reals har imidlertid store ambisjoner og har hyret en ung fremadstormende lærling som manager som skal ha 20% cut av alle inntekter. De spiller i tillegg på konsertsteder som krever 10% cut av merch som blir solgt. Young Reals må da ta et bandmøte og gå gjennom budsjettet igjen. Smarte som de er, sørger de for å prise opp tingene som selges på konsert til den ekstra cutten kan tas. Manageren brødfør de ved å kontraktsfeste at hen kun får betalt om konserthonorarene økes med minst 20%.

Her ser man hvordan økt apparat og antall samarbeidspartnere fort fører til økte utgifter. Å brødfø managere kunne tatt knekken på Real Youngs om de priset med punkemetoden. Kunsten er å bygge et team rundt seg som har økonomisk interesse av å bygge bandet eller musikkselskapet ditt. Den vanligste måten å gjøre det på er å sette opp splits - altså prosentvise fordelinger av inntekter.

Et fremadstormende band bør altså være elastiske i hvordan de priser. Men pass på at du ikke begynner prisingen for lavt. Never Mind the Willochs har ingenting å forhandle på uten å gå med tap.

Young Reals på sin side, startet med relativt høye priser og har derfor større handlingsrom til å tilpasse seg situasjoner og nye samarbeid.

«Jeg gjør meg selv rik ved å ønske meg lite» er et ordtak som faren min lever etter og ofte sier. Her ligger nøkkelen til Never Mind the Willochs' suksess. Utfordringen deres blir å være presise nok i hva de ønsker å oppnå.

Dette er enklere sagt enn gjort, for hva ønsker man seg egentlig? Et band består av ulike individer som kanskje ikke er helt samkjørte om hva man ønsker seg. Og for hver enkelt medlem kan ønskene endre seg etter dagsform og årstider. Dette er lurt å snakke mye om i bandet slik at man kan sirkle inn godt og tydelig hva som egentlig er det gøyeste av det gøye med å spille i band.

Never Mind the Willochs fant ut at det gøyeste av det gøye er hjemmekonserter som er litt på kanten av hva som sosialt akseptabelt. Så snart de fikk sirklet inn det, begynte de å si nei til alle andre typer spillejobber og sørget for å dokumentere alle de elleville hjemmekonsertene de gjorde. Det begynte fort å gå gjetord om de ville tilstandene, om de sinte naboene og de dype vennskapene som oppstod. Dette var noe alle ville være med på og brått hadde Never Mind the Willochs flere hjemmekonsert-invitasjoner enn de hadde mulighet til å være med på. Økonomien reddet de inn ved å lage sin egen form for kollektbøsse med frivillige bidrag og selge skiver og merch.

Er man presis nok i hva man ønsker seg, kan selv små marginer skape overflod!

Det tristeste som finnes er vel et band som får fagbrev i bedriftsøkonomi og budsjettering, men ikke er noe gøy å spille i?

Løft blikket! Livet - og spesielt musikklivet - handler om mer enn penger. Spesielt for ferske band kan det være smart å regne med de fire-fem første årene som en ren investeringsfase - en periode man lager legender for en hver pris og kalkulerer med å tape penger. Er musikken god nok og fansen våkne nok vil alltid skiver selge ut. Derfor vil jeg anbefale å satse så mye som mulig på legendeskaping, spredning og rekkevidde og spare fintellingen til bandet har kommet på et større nivå. Hvis du først skal tape penger - benytt sjansen til å tape dem med stil. En investering i kvalitet og gode ideer vil alltid lønne seg på sikt. Finn ut hvordan skiva du har litt for mange av på lager i dag kan bli skiva folk går over lik for å skaffe seg om ti år. Ha alltid utsolgte skiver og utsolgte konserter, det er den beste garantien for at neste konsert og neste skive også blir utsolgt.

Jeg tror for eksempel ikke at Motorpsycho hadde hatt så dedikerte fans på de siste 30 årene hvis de ikke hadde lagd - og solgt ut - «Soothe»-skiva i stål i 1992.

Oppsummert vil jeg si at å spille i band er å gjennomføre teitest mulige internvitser med størst mulig overbevisning - så skal du se at det blir et sunt levebrød av det til slutt.