— Jeg tror vi risikerer å miste en del kvinnelige utøvere på bakgrunn av denne situasjonen

Det er en konstant kamp mellom lidenskapen for musikken og lengselen etter å være til stede for barna sine. Å se barna vokse opp i ens delvise fravær kan være smertefullt, og man kan gå glipp av mange viktige øyeblikk som de første skrittene, ordene og bursdagene.

Samtidig blir det også en utfordring for partneren som blir igjen med ansvaret for barna og husholdningen.

Wang forteller at hun har reflektert over at hun som utøver og artist hadde fått oppleve mye forskjellig før hun ble mor.

Hun beskriver hvordan hun har fått «reise med de største artistene, leve ut et luksuriøst eventyr og hatt det veldig gøy», samtidig som hun parallelt har hatt et ønske om familieliv med egne barn.

— Så har jeg på en måte tenkt sånn at: «Ok! Med barn vil livet aldri bli det samme». Men, i ettertid ser jeg at noen ting blir jo det samme, men i en annen grad, og at livet mitt er rikere. Jeg har blitt mer selektiv på hva jeg takker ja til og vil prioritere. Jeg er i en privilegert posisjon der jeg kan styre mye av hverdagen min selv med fokus på egne kunstneriske prosjekter.

Hun legger til:

— Denne fleksibiliteten er en superstyrke.

Frilanshunden uler

For saksofonist og far André Kassen handler mye av utfordringene om å se helheten i kalenderen og prioritere bort jobber som ikke er matnyttige på lønn, kompetanse eller nettverk.

Han forsøker å legge vekt på det som monner rent økonomisk, men legger ikke skjul at en god dose «egotripp» er med i jobbmiksen:

— Ja, for hvem er det som må ofre noe for at jeg skal få realisere meg selv? Det er et tøft spørsmål å stille seg selv, der dagsformen i mange tilfeller definerer svaret jeg får tilbake. Et annet aspekt er frykten for å ikke bli spurt igjen, dersom man sier nei for mange ganger til en oppdragsgiver. Det er ikke sikkert den frykten er særlig reell i alle sammenhenger. Selv om jeg har nok jobb som kommer min vei, kan jeg fortsatt høre frilanshunden ule i bakgrunnen. I det øyeblikket man har lyst til å si nei til et oppdrag, sier han bare: «Nei, slutt med det der. Man kan ikke si nei til jobb!»

Etter mange år med frilansjobbing er han ifølge seg selv i en god situasjon, men han tenker også at han hadde hatt godt av å si mer nei til oppdrag.

— Jeg tror frilanshundens frykt delvis kommer fra hvordan pengene strømmer inn. Det kommer jo inn stykkevis og delt, og derfor kan det fort være litt skrantent over en ferie, eller litt for lite penger inn i matbudsjettet en måned. Det handler vel om hvordan man fordeler inntekten sin over tid, men jeg tror den mentaliteten henger igjen fra de tidene der det var enda trangere enn nå.

Fleksibilitet til å skreddersy egen hverdag

Gjennom frilanstilværelsen har man en betydelig fleksibilitet, mener Kassen.

— Når jeg er hjemme, tar jeg ungene på morgenen. Det er ofte en fin tid, der jeg føler jeg får bidratt meningsfylt i familiekabalen, samtidig som jeg får tid med barna mine. Dersom man er ekstra nøye med tiden sin, i form av å prioritere oppdrag bedre, kan man jo definere og skreddersy disse tingene slik man selv ønsker. Noe man sjelden kan gjøre i en typisk åtte-til-fire-jobb. Så man har jo en fleksibilitet på generell basis. Det må man ikke glemme.

Så har man også perioder med lavere aktivitet.

— Sånn var det for meg i sommer, da jeg ikke hadde så mange festivaljobber, for eksempel. Da var det jo fryktelig deilig med ni ukers ferie. Men jeg kunne høre frilandshunden noen ganger, må jeg innrømme.

På hvilken måte motiverer barna dine deg i jobben din som utøvende musiker?

— Det første og største motivet er jo å bidra til de økonomiske behovene familien min har. Men når man tenker på tid som en ressurs, er jo effektivitet et viktig element som må med i beregningen. Jeg har noen ganger lurt på hva jeg brukte tiden på før jeg fikk barn, for man blir jo egentlig sinnssykt effektiv av å tre inn i foreldrerollen. Om ikke hadde jeg vært nødt til å finne på noe annet å gjøre enn musikk, tror jeg. Jeg kunne ønske jeg var like effektiv før jeg fikk barn, som jeg er nå. Men det er ønsketenking det, tre barn senere…

Utfordringer rundt konserter og barnevakt

Ellen Andrea Wang forteller at hun har en partner som selv er musiker, og som viser stor forståelse for hennes rolle som mor og utøver. I tillegg får hun veldig god hjelp av foreldrene sine, som har blitt med som barnevakter når hun er ute og spiller.

— Når man beveger seg innom de temaene der, dukker det opp noen tanker rundt det strukturelle i bransjen, spesielt med fokus på det økonomiske perspektivet. Da jeg skulle spille på festivaler og fortsatt ammet dattera mi oppdaget jeg kjapt at det ikke finnes noen ordninger eller tydelige strukturer på plass der man for eksempel kunne be om et ekstra hotellrom til foreldrene mine som passet dattera mi mens jeg spilte konserter.

Da var det ifølge henne flere ganger hun måtte dekke merkostnadene selv for å få gjennomført oppdraget.

— I slike situasjoner blir det jo stor forskjell på menn og kvinner, spesielt med tanke på barnets behov og amming. Jeg fortsatte å forhandle med hver arrangør på dette punktet. Noen sa at de ville være med å sponse et ekstra rom til barnevakt, mens andre beklaget seg med at de ikke hadde økonomi til å fasilitere på den måten. Jeg mener at dette må det settes søkelys på. I forrige helg spilte jeg på Nordic Jazz Festival i Nederland, der var jeg den eneste kvinnelige utøveren på hele festivalen. Det opplever jeg dessverre fortsatt ofte og det slår meg da, med erfaringene fra alle turene mine, at bransjen har et samfunnsansvar til å bidra og legge til rette for at kvinner med små barn, og ikke minst menn med småbarn, må kunne få utøve jobbene sine uten å stå som økonomisk ansvarlig. Det er nok logistikk som det er, vi musikere reiser verden rundt, er nærmest en eksportvare til tider og vi lever i et samfunn hvor verdien av arbeidskraft og det å skulle bidra til brutto nasjonalprodukt er i høysete.