— Trenger jeg egentlig den jobben akkurat nå? Man burde ikke tenke på de 4.000 kronene man går glipp av, men heller frihelgen man får

Solli Aune bor i Trondheim, og har blant annet gjort oppdrag ved Trøndelag teater, ulike klubbscener i byen og vært på turné med band som Gåte og det Spellemann-nominerte jazzvokalensemblet Trondheim Voices.

Frilansvirksomheten har for det meste handlet om lydteknikk og roller knyttet til produksjon, som for eksempel scenemester. For tiden holder han også på med et årsstudium i ledelse.

Han fortsetter:

— Det er kanskje vanlig å bli satt opp på ni timers arbeid. Og så blir det ti timer. Og så skjer det tre dager på rad. Og så tas det ikke noe hensyn til hvor mye søvn du skal ha, hvor mange timer fri du skal ha mellom de forskjellige vaktene. Og gjerne er det forskjellige arbeidsgivere.

Samtidig føler han ikke at det blir riktig å legge skylden på arbeidsgiverne. Han tenker problemet er større enn som så. At for eksempel festivaler ville måtte legge opp dagene på helt nye måter om det skulle bli bærekraftig for alle involverte.

Mer kontroll

Til tross for enkelte lange dager føler lydteknikeren at han har mer kontroll over egen arbeidshverdag nå enn da han startet.

— Da jeg startet i musikkbransjen hadde jeg lyst til å jobbe så mye som overhodet mulig. Både fordi man tjener gode penger, men også fordi det var skikkelig kult! Det er ingen som begynner med dette om man ikke synes det er skikkelig gøy. Den investeringen man gjør er jo ganske betydelig.

Likevel tror han ikke at de lange dagene nødvendigvis handler om at musikkbransjen er en bransje med mange ildsjeler og mye engasjement.

— Det finnes helt sikkert også andre bransjer og posisjoner man kan se lignende arbeidsdager i, men sannsynligvis ikke i like stor grad. Nå mener jeg at tiden er kommet for at vi skal ta tak i det og få stablet på plass en bransje det går an å stå i. Det er veldig lett å tenke på det som en økonomisk greie, at det er viktig å følge regler og tjene nok penger for jobben man gjør. Men det er også viktig å se på det som tiltak for at folk skal ha et bedre liv. Og det innebærer fysisk helse, psykisk helse. Alt dét skal bli ivaretatt, tenker jeg.

Selv mener han at han har blitt flinkere til å takke nei til oppdrag han ikke har lyst på. Han ser likevel at dette kan være vanskeligere for noen som er i startgropen av karrieren sin.

— Det blir en økonomisk bekymring om man har råd til å takke nei. Takker du nei til et oppdrag så er det jo for å ha fri eller gjøre noe annet. Trenger jeg egentlig den jobben akkurat nå? Man burde ikke tenke på de 4.000 kronene man går glipp av, men heller frihelgen man får. Igjen er det kanskje lettere å gjøre for noen som vet at det er nok jobb helgen etter enn for de som ikke er så etablerte.

Unngå press på lange dager

Creo kan, ifølge Solli Aune, bidra til å sette rammer i bransjen, men han er tydelig på at det også må tas høyde for individuelle forskjeller og ønsker.

— Det er en del folk som kanskje ønsker å jobbe sekstentimersdager, og det tenker jeg er litt opp til dem. Det jeg tenker er viktig at vi får til er at det å jobbe så lange dager ikke blir sett på som en fordel eller kompetanse i seg selv. En oppdragsgiver vil selvsagt velge den som kan jobbe seksten timer fremfor de som setter en maksgrense på ti timer.

Han tenker det bør komme systemer på plass som regulerer dette bedre enn i dag.

— Jeg skal ikke sitte her og si at det er feil at folk vil jobbe seksten timer. Det må de få lov til. Vi må bare finne en løsning som gjør at det ikke går ut over de som ikke er villig til å ofre hud og hår for denne bransjen. Man må unngå presset på å jobbe lange dager. Hvis vi skal få til en bærekraftig bransje der folk ikke jobber til de velter, må ikke presset på å jobbe til man velter være der. Da må det reguleres på en fornuftig måte, uten å pisse på dem som ønsker å jobbe lange dager. Men hvordan får man til det?

På flere av oppdragene Solli Aune gjør har det den siste tiden blitt gjort forsøk på å dele inn dagene til teknikerne i skift. For eksempel at en lydtekniker er på plass om morgenen, og en kommer midt på dagen og jobber på kvelden.

— Det er en del utfordringer med dette også, knyttet til at det er kompetanseoverføring hver dag. En leder må fortsatt være lenge på jobb og ha helhetskompetansen, men man kan tenke at lydteknikere kommer inn og gjør det de skal gjøre, sier Solli Aune.

Og legger til:

— Noen må jobbe lange dager, slik er det i alle bransjer. Og den dagen jeg har ansvar for noe og den dagen varer seksten timer, da jobber jeg seksten timer. Men da får jeg betalt nok til at jeg kan besøke familien min dagen etterpå, og dagen etter det igjen. Jeg tror det er usannsynlig at vi kommer inn på en sånn «åtte timer hver dag i uken»-tankegang. For det skjer ikke noe da.

Viktigheten av å spørre om hjelp

For Erlend er det viktig at folk forstår at man faktisk kan spørre om hjelp dersom det er noe som tynger i frilanstilværelsen. Selv har han gått til fastlegen når noe har plaget ham, både psykisk og fysisk. Henvisning videre, blant annet til fysioterapeut, har vært til god hjelp.

— Bare det å huske på at dersom man kan gå til en fysioterapeut, hvis man har en slik type smerte som gjør at man trenger oppfølging over tid, så er det ganske billig. Det koster ikke masse penger siden Helfo betaler. Fysioterapi var kjempenyttig for meg. Jeg gjør masse øvelser fortsatt. Det føles kanskje som en høy terskel, men det er egentlig ikke det. Jeg tenker det er fastlegens ansvar å peke deg i riktig retning. Fastlegen kan også bidra. Våg å gå til legen hvis du kjenner på noe over tid. Det blir ikke bedre av seg selv. Jo før jo bedre.

Har du merket forskjell på hvordan du blir mottatt av helsevesenet når det kommer til psykisk og fysisk smerte?

— Man skal trå litt varsomt her, men jeg tror det er veldig lett for at når man går til legen og føler selv at det er noe psykisk som plager en, men så griper legen med en gang tak i noe som er fysisk, da kan man føle at man ikke blir tatt på alvor. Men jeg tror ofte at legene har peiling på hva de driver med.

For å illustrere poenget sitt forteller han om da han i 2020 besøkte fastlegen sin for å fortelle at han hadde det tungt psykisk. Den gang veide han rundt 125 kilo.

— Det første legen svarte da, var at vi burde begynne å ta litt tak i kosthold og livsstil og sånt. Da kunne jeg valgt å bli fornærmet. «Er det vekta mi det er noe gale med?» Dette er så klart individuelt, men jeg følte at han forsto hva som skulle til for meg den gangen da.

Han mener det fort kan bli en ond sirkel.

— Kanskje er det jobben som gjør det. Du begynner å kødde litt psykisk, og så begynner du å ta litt enkle valg i hverdagen, som får de konsekvensene at de begynner å påvirke psyken igjen. Og en eller annen plass her må man gripe inn. Jeg tenker at av og til er det kanskje riktig å gripe inn i den fysiske delen, for det er noe som erfaringsmessig enklere lar seg løse. Hvis jeg da fortsatt går rundt og åpenbart sliter med vekten og liksom skal jobbe med psyken, så vil det psykiske konstant bli påminnet om at det er noe som fortsatt er galt. Heller ta tak i det fysiske. Jeg tror man skal være ærlig og si hva man føler, men lytte til legen.

— Man må gripe litt fatt i det selv, men også stole på legen og det helsevesenet er i stand til å gjøre.

Har du noen tips til de som er på vei inn i dette yrket når det kommer til hvordan de bedre kan ta vare på egen helse?

— Det er vanskelig å gi noen råd der. For det første så er det veldig individuelt, og for det andre så føler jeg ikke at jeg sitter på en løsning. Kanskje har jeg vært i en situasjon der jeg har reflektert mer over det enn andre, men så tror jeg også at det er vanskelig å gi noen råd som kan følges. Man er jo liksom nødt til å hive seg over alt for å komme inn i bransjen. Men jeg tror det er veldig viktig å ikke glemme de tingene som ikke er jobb også. Prøv så godt det går å ha kontakt med familie og venner og ikke bruk en hver ledig anledning til å dra på byen og drikke deg full. Ta vare på deg selv.