— Jeg vil ikke høre på noen som er flinke i det hele tatt, det jeg vil høre er følelser som kommer ut av høyttalerne

Og en pianolærer på barneskolen holdt nesten på å ta knekken på musikkgleden.

— Jeg hata det! Fikk ikke lov til å spille noe kult. Jeg hadde en sånn grusom lærer som sikkert var åttitre år gammel og som skulle ha meg til å spille Bach da jeg var ti, liksom. For det første så klarte jeg det ikke, for det andre så kunne jeg ikke noter. Så allerede da skjønte jeg at dette ikke var min vei inn i musikken.

Redningen var at han også forstod det viktigste av alt, nemlig at han kunne bruke gehøret sitt. Da kom også gitaren inn i bildet, som er det instrumentet han spiller mest i dag.

— I stedet for å spille Bach på pianoundervisninga lagde jeg min egen musikk. Jeg kunne heller bruke ørene, og jeg skjønte at man kan jo egentlig spille alle låter i hele verden hvis man bare bruker power chords på gitar, altså bare kvinter.

Late bloomer

Øyvind måtte gå noen runder med seg selv for å bli kvitt en iboende skam over å ikke kunne teorien. Men han falt alltid tilbake på oppfatningen om at det er mange måter å jobbe med musikk på, og turte etterhvert å lage seg en plass i bransjen.

I tjueåra spilte han i band og studerte på Blindern, og da han nærma seg tretti fikk han sine første betalte produsentjobber.

— Ambisjonene mine var at bandet jeg spilte i skulle kicke og bli stort, men så har jeg jo skjønt at det er helt umulig - heldigvis. Nå ser jeg på det å spille gigs som en hobby, det er ikke der pengene kommer inn. Og da er det så mye gøyere å holde på med musikk.

Han forteller at erfaringen som utøvende musiker blir viktigere og viktigere uavhengig om det dreier seg om å lage noe på gitaren for seg selv, eller om det er å bidra med riff og akkorder i en bandsituasjon. Det handler om å finne en balanse mellom flere ting.

— Jeg tror ikke jeg hadde hatt det noe bra i det hele tatt med å bare jobbe i studio og mikse.

På spørsmål om han liker å stå på scenen svarer han raskt «ja»!

— Men jeg er en late bloomer, det er sånn som jeg har blitt komfortabel med nå de siste åra. Jeg måtte bli førti før jeg hadde et sånt crowdsurfing moment, ler han.

Å vite når det er bra

Et produsentsamarbeid begynner gjerne med en enkel demo fra bandet, tatt opp med en iPhone på en øving.

— Jeg synes det er kjempegøy å høre på demoer, det råe uttrykket. Jeg skriver ned umiddelbare ideer og hva jeg assosierer med låta.

Det er ganske vanlig at artisten eller bandet selv vil bidra med innspill i en session, og skillet mellom å være produsent eller co-produsent kan være vanskelig å definere. Det viktigste er å ha praten på forhånd og kommunisere hvordan man skal gjøre det.

Arbeidsoppgavene til en produsent utarter seg ulikt fra prosjekt til prosjekt.

— Noen ganger kan jobben min som produsent bare være å komme med en bekreftelse på at det bandet holder på med er bra. Og så er det helt forskjellig å jobbe med en soloartist som jobber elektronisk, og å jobbe med et band i studio. Med et band går jobben ut på å sette opp mikker og finne soundet og estetikken som de er på jakt etter. Hjelpe dem med alle de millioner av valg man skal ta for å komme dit.

Ikke minst skal produsenten vite når man skal pushe og når man skal stoppe på antall takes. Vite når det er bra.

— Det er det jeg synes er gøyest, og den største grunnen til at folk trenger en produsent. Å vite når ting er ferdig, vurdere når man skal si stopp og ikke pushe noe mer.

Spoler vi frem til i dag er drivkraften forankra i det å skape.

— Jeg kan fortsatt få fullstendig kick av å sitte i sofaen med gitaren og se på fotball uten lyd og komme på noe jeg synes er fint. Følelsen av å skape noe, enten om det er i studio med et band, eller å produsere et vokaltake med en artist. Man kjenner det i hele kroppen, det har ingenting med intellekt eller perfeksjonisme eller noen sånne ting å gjøre, det er en ren følelse, en kroppslig opplevelse. Det er det som er drivkraften, å få lov til å oppleve dette gang på gang!