— Jeg synes det var flaut å snakke om slike følelser

For Espevoll var musikken mer enn en hobby – den var en stor del av identiteten hans. Peters kjærlighet for musikken skulle snart forme livet hans på en dypere måte enn han noen gang kunne forestille seg.

Allerede som tenåring fikk han kjenne på følelser som truet med å ta fra ham musikken.

Angst og alt det fører med seg

Angst og dens følger begynte å ødelegge mer og mer for Peter. Etter en vanskelig tid med mange følelser sluttet Peter med musikk, over natten. Han klarte ikke å kjenne på glede lenger. Lyden som hadde vært kilden til så mye glede, ble nå erstattet med øresus, angst, depresjon og totalt kaos.

— Kroppen responderte med å være konstant spent.

Angsten og stresset plager ham fortsatt, og han sliter med rygg- og nakkeproblemer som følge av dette. Øresusen ble også verre når livet ble tøft.

— Det var som om man går rundt og er litt smånervøs. Kjente det i magen, en sånn klump i magen.

Han ble veldig bekymret for alt mulig. Han begynte å tenke på alt som kunne gå galt, til enhver tid.

— Det er egentlig bra å bekymre seg. Fordi det beskytter oss mot fare. Problemet oppstår når man går rundt og er redd eller bekymret, eller kjenner på disse følelsene, uten at det er noen konkrete farer rundt deg, forteller Peter.

Han legger til:

— Om du kjenner på samme følelser som jeg hadde, så må du snakke med noen. Snakk med lege eller psykolog, og så fort som mulig. Hvis du går rundt med en følelse av å være bekymret, eller nervøs, eller tenker på negative tanker, så er det en fin ting å snakke om. Helt seriøst, for veldig mange av oss, så hjelper det å snakke med venner, noen man stoler på, noen man vet elsker en.

Peter beskriver det som en følelse av å våkne opp og tenke at du har eksamen, uten at du har det.

— Du våkner opp, og det er noe guffent med kroppen, du kjenner det kniper i magen.

— Det å være ærlig om hvordan man har det, kan veldig ofte hjelpe ganske mye. Men er det noe som skjer ofte, snakk med legen eller gå til psykolog.

Peter visste ikke hvordan han skulle komme seg ut av mørket. Han mistet mye av seg selv når musikken forsvant, for musikken var hans identitet. Nå var det tid for at Peter skulle finne seg selv, utenfor musikken, og da måtte han bygge stein på stein.

Peter måtte gå tilbake til troen, som også var en stor del av identiteten hans.

Hva gjorde du for å finne deg selv?

— Jeg begynte å dekonstruere ganske mye av det jeg trodde på. Fordi jeg opplevde at det bildet jeg hadde av troen, og av Gud, og om livet, ikke sto helt med virkeligheten jeg levde i. Virkeligheten jeg opplevde, slo sprekker. Da måtte jeg være ærlig med meg selv. Og ta en runde på hvem jeg egentlig er.

Peter forklarer at dette var noe han brukte veldig lang tid på. Ikke før han fikk barn, skjønte han hva hans nye mål med livet var. Det var å være far.

— Da begynte brikkene å falle på plass. Det handler mye om den nye familien, for min del. Det å være med på å etablere og skape noe nytt, trygt og stabilt. Det kan være en del av min identitet, å være en bra pappa liksom. Oppi alt det der fikk jeg også gått til psykolog og behandlet ting på en bedre måte, forteller Peter.

— Hvor årene før hadde vært kaotisk, rar, svevende og mørk, ble ting bedre med terapi. Da kjente jeg at herfra kunne jeg gå.

Peter sier at terapi var en veldig tung prosess, men han mener at alle har godt av å snakke med noen.

— Når man har kommet ut på den andre siden, akkurat den følelsen er utrolig god. Musikkbransjen må være mer til hjelp.

Det å være ung og begynne med musikk kan være vanskelig. Allerede som tenåring fikk Peter kjenne på at det var lite støtte å få fra musikkmiljøet. De måtte stort sett fikse alt selv.

— Jeg skulle ønske at man blir fanget opp, som ung musiker, låtskriver eller komponist. Når man er en del av musikkbransjen, bør det være nok voksne folk der til å fange deg opp. De kan hjelpe deg, gi deg råd eller guide deg framover. De voksne jeg har sett, ikke alle, men veldig mange av de jeg har sett, bryr seg ikke veldig mye om mennesker. Dette gjelder selvfølgelig ikke alle, men min følelse er at man heller er med på å bygge opp under de tingene som gjør at det er vanskelig å beholde en god helse, forteller Peter.

Peter trekker frem VG-Lista på Rådhusplassen som et eksempel:

— Hvor enkelt er det for en 19-åring å stå på rådhusplassen foran 50.000 mennesker? Det er en stor belastning for en 19-åring. Jeg tror ikke folk skjønner hva det gjør med unge folk og med voksne folk. Den type oppmerksomhet, og særlig hvis det er dette du holder på med hver dag. Du blir sjeldent konfrontert med noen ting. Alt du gjør klappes det for, forklarer Peter.

— Folk vil bare treffe deg, se på deg, ta på deg og høre deg. Når du sier noe så er det morsomt. Når du gjør noe så klapper man. Det er usunt, og så farlig på en måte. Dette i kombinasjon med rus, alkohol, dårlige søvnrutiner, som kroppen og hjernen er ganske avhengig av, blir trøbbel.

— Jeg har ikke svaret på hvordan man gjør det. Men jeg tror at hvis de som jobber med dette gidder å bry seg litt mer, så kan det hjelpe litt.

Førsteprioritet er alltid å søke hjelp

Peter er veldig tydelig på at måten han håndterer angst og vanskelige følelser, kanskje ikke fungerer for alle.

Om barna dine begynner å kjenne på de samme følelsene som du hadde, hvilke råd ville du gitt dem?

— Førsteprioritet er alltid å få hjelp, sier Peter.

Videre forteller Peter at livet er langt og du kan ta den tiden du trenger.

— Veien skal man få lov til å gå, det er ikke noe hastverk. Det er bedre å ta seg tid, enn å rushe inn i ting som alle rundt deg forventer. Jeg ville ha fulgt det du selv ønsker, forteller Peter.

Peter sier han har forståelse for at folk satser hardt. For når muligheter oppstår, er det vanskelig å si nei.

— Hvis man smir mens jernet er varmt, så får man en følelse av at det toget går veldig kjapt, og det gjør det også veldig ofte. Jeg har veldig trua på at det ikke er verdt det hvis du må gå på kompromiss med deg selv. Hvis du taper deg selv i prosessen, er det da verdt det? Og her tenker jeg at musikkbransjen kan komme med gode tips til unge artister, forteller Peter.

Selv om Peter har kommet seg gjennom de verste periodene med angst og depresjon, møter han fortsatt mange av de samme følelsene nå.

— Øresusen er der, min gode følgesvenn. Det er nok livet ut tenker jeg, men for tiden gjør det meg ingenting. Det var verre før. Hjernen min har skjønt at det ikke er noe pes. Jeg skulle ønske at hjernen min tenkte det samme om angsten, forteller Peter.

Angsten kommer og går. Peter sier at hver gang den kommer, så er det nesten like kjipt.

— Det går opp og ned, men jeg blir ikke redd og bekymret på samme måte lenger. Og jeg har lært at angsten ofte kommer når livssituasjonen endrer seg. Til de gangene har jeg lært noen verktøy som hjelper meg litt. Jeg er veldig fan av kognitiv atferdsterapi. Det handler om å se ting fra det kognitive perspektivet, forteller Peter.