Rus i musikkbransjen:
— Jeg har alltid vært sånn at når jeg er på fest så vil jeg aldri dra hjem. Alkoholen gjør noe med meg
Av Tord Litleskare
|
Espen Dagenborg på scenen med Féleth.
Foto: Svein-Roger Johnsen
Metal-vokalist Espen Dagenborg har vært rusfri i seks måneder. For ham var det alkoholen som tok kontroll over livet. Nå har han funnet en vei ut.
Vi har snakket med Dagenborg (27) om alkoholismen og livet etterpå. Og forskjellen på å jobbe i musikkbransjen før og etter.
— Det hadde vært veldig mye røde flagg. Hele dashbordet lyste opp med symboler og alt, holdt jeg på å si. Men jeg har alltid visst at jeg drakk ganske mye, forteller Espen åpenhjertig.
Det har vært et økende fokus på alkohol i musikkbransjen den siste tiden. Den internasjonale superstjernen Adele gikk nylig ut og fortalte om sine problemer knyttet til alkohol. Tidligere i høst kom også NRK på banen med en stor artikkel om de norske artistene Fanny Andersen, Maria Mena og Adrian Sellevolls utfordringer med alkohol. I tillegg har Norske kulturhus gått ut og oppfordret alle sine medlemmer til å kutte alkohol fra rideren i løpet av 2024.
Kanskje skjer det noe helt spesielt når den norske drikkekulturen treffer en musikkbransje, hvor honorar utbetalt i øl og store mengder alkohol på backstagen er hverdagslig?
Tok musikken seriøst
Espen Dagenborg er oppvokst i Alta, men bor når i Trondheim. Han har diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, og mener at tilstanden hans har blitt forverret grunnet alkoholinntaket. Vokalisten i Féleth og Run Dry begynte å drikke tidlig og drakk etter eget utsagn tungt fra han var omtrent tyve år gammel.
Han var alltid den som ikke ville at festen skulle ta slutt.
De siste seks månedene har 27-åringen vært rusfri. Selv beskriver han denne tiden som den beste han har hatt i livet.
Hvordan påvirket alkoholmisbruket deg på scenen og i studio?
— Det er litt ironisk. Litt mirakuløst, faktisk. For det eneste jeg har klart å ta seriøst i livet mitt har vært musikken. Jeg har aldri drukket noe i studio, men pleide ofte å drikke etterpå. Hjemme i Alta har vi brukt et studio på Ungdommens Hus og det er jo for ungdommer så du kan ikke dra dit å være full. Da hadde vi ikke fått lov til å bruke det. Det er en bra ting! Mange har pratet om at det hadde vært kult å få eget øvingsrom med kjøleskap. Jeg er veldig glad for at det aldri skjedde, ler han.
Når det kommer til konsertopptredener har det ikke alltid gått like bra. Espen forteller om en festivalopptreden, hvor han «trivdes litt for godt» og drakk mer enn han burde:
— Jeg er ganske flau over det der, for jeg skulle spille bass og hadde bare gitt bassen min til noen andre og spurt de om å stemme den fordi jeg måtte løpe på do og pisse. Siden hadde jeg spurt en scenetekniker om de kunne hente øl til meg. Jeg hørte ikke meg selv i monitor og jeg spilte så mye feil. Jeg tror konserten i sin helhet gikk greit, men jeg våknet dagen etter og skammet meg så mye, tenkte at nå hadde jeg fått sparken. Og jeg gravde meg ned i disse tankene og fikk angst.
— Til tross for min selvmedlidenhet og miserable tilstand, er musikk det jeg har klart å ha gående. I jobbsammenheng var jeg ubrukelig. Kom for sent, eller møtte ikke opp i det hele tatt. —Espen Dagenborg
Han beskriver opplevelsen som et tøft møte med seg selv.
— Til tross for min selvmedlidenhet og miserable tilstand, er musikk det jeg har klart å ha gående. I jobbsammenheng (utenfor musikken, journ.anm) var jeg ubrukelig. Kom for sent, eller møtte ikke opp i det hele tatt. Jeg var på et tiltaksprogram med NAV i Alta, og da hadde jeg en sjef som sa at da han var ung så var det ingen som var deprimerte, og alt sånt der. Det var et faktum at jeg hadde depresjon og angst, men det ble også forsterket av alkoholforbruket mitt.
Etter bare noen uker som rusfri var det meste av angsten borte, men da kom også en trist erkjennelse.
— Jeg innså at jeg har hatt det forferdelig i hele mitt voksne liv. Det er min egen feil, jeg har drukket for mye. Men jeg trodde jeg gjorde det eneste jeg kunne gjøre for å kunne leve med de problemene jeg hadde. Det viste seg i stedet at problemene jeg hadde primært kom av alkoholismen.
— Jeg pleier å glede meg til å spille konserter, følelsen av adrenalin og alt det der. Men noen ganger kan det være ganske tungt mentalt. Da begynner man å gruglede seg, forteller Espen Dagenborg.
Foto: Privat
Har fått mye støtte
Vi lurer på hvordan han nå, i rusfri tilstand, manøvrerer i musikkbransjen. Han forteller at det hjelper mye å være med i et fellesskap.
— Det er jo vedlikeholdsarbeid hele greien, og det å innse konsekvensene. Det som ofte blir sagt er at man må nå en bunn før man kan slutte å drikke. Og det er mange bunner, det er mye galt som kan skje. Og den siste bunnen er jo at du dør. Jeg har innsett at det er veldig mange som drikker seg ihjel. Det blir ikke pratet nok om. Det er et problem, et veldig stort problem.
Han forteller at en del av diagnosen hans er at han har mye sterke følelser. Alt fra sjalusi til sinne.
— Jeg har egentlig jobbet vekk mye av sinnet mitt og heller forsøkt å kjenne på de følelsene jeg egentlig føler, fordi sinnet er jo en forsvarsmekanisme. Min gave i livet er at jeg har veldig mye gode venner og familie, som er viktig for meg. Som holder meg på plass.
Søker du støtte fra venner og familie når du skal ut og spille konsert? Er det noen som er med deg og passer på at du ikke blir eksponert for alkohol, eller er det kun egen viljestyrke og fellesskapet du lener deg på?
— Det er ren viljestyrke. Jeg er veldig heldig fordi jeg ikke sliter med at folk drikker foran meg, og de arenaene her er jo ofte fylt med det. Jeg spilte min første konsert edru to uker inn i edruskapet mitt. Da spilte vi på UFFA, som er litt som Blitz bare i Trondheim, da fikk vi betalt i to sekspakninger med pils og under konserten sto en fyr og røyka fryktelig sterk røyk rett i fjeset mitt. Det var bisart. Men jeg måtte eksponere meg for sånne ting. Jeg kan ikke drive og gjemme meg bort, for jeg elsker jo å dra på konserter.
Han sier det har gått fint å spille konserter igjen.
— Jeg har fått mye støtte for å være edru. Og dem jeg spiller i band med er nære venner. Jeg har egentlig bare gode venner. Alle jeg blir kjent med er gode venner. Jeg forstår ikke hvordan folk får dårlige venner. Jeg har så mye støtte rundt meg. Og forståelse.
— Det som ofte blir sagt er at man må nå en bunn før man kan slutte å drikke. Og det er mange bunner, det er mye galt som kan skje. Og den siste bunnen er jo at du dør. Jeg har innsett at det er veldig mange som drikker seg ihjel. Det blir ikke pratet nok om. —Espen Dagenborg
For Espen ble alkohol det som kom først. Selv om han hadde noe viktig han skulle gjøre dagen etter, endte han opp med å drikke kvelden før og ødelegge for seg selv.
Han tror det er mange som sliter med alkohol, uten nødvendigvis å være klar over det selv.
— Jeg er 27 år, og det er litt rart å gå rundt og være 27 år og si at man er alkoholiker. For hvis man lukker igjen øynene og ser for seg en alkoholiker så ser man en seksti år gammel mann som ligger på en benk i en park. Men det er ikke sånn! Jeg tror det er ekstremt mange som sliter med det, men de vet ikke selv at de sliter med det.
Er det noe du mener bransjen, for eksempel konsertarrangører eller managements, kan gjøre for å legge til rette for bedre rusvaner blant artister?
— Det er et vanskelig spørsmål å svare på, fordi hele kulturbransjen er jo preget av alkohol. Jeg har vært på en del backstager i mitt liv og det er jo alltid alkohol der. Det er veldig få musikere jeg møter som er edru under og etter konserter. Og selv nå ser jeg det ikke som en negativ ting at folk tar seg en øl under konsert.
Misliker romantiseringen av turnélivet
Espen forteller at alkoholen har hjulpet på nervene i forbindelse med konsertopptredener. Som vokalist har han blitt mer avslappet både mentalt og i muskulaturen når han har drukket.
Men han misliker romantiseringen rundt alkohol og turnélivet.
— Jeg vet ikke hvordan en arrangør kan tilrettelegge her. Arrangører kjenner jo ofte ikke folka som spiller, så de vet jo ikke om artistene har et vanskelig forhold til alkohol. Ikke før de kommer ut av det og har lyst til å prate om det, som i mitt tilfelle.
Han forteller at han har møtt flere av de største artistene som har holdt på lenge her til lands, og at det virker som om «livet har vært en fest».
— Det er den romantiseringen jeg ikke liker. Det er et problem. Det synes jeg også er skummelt, for jeg har vært der før: «Tøft! Konserter, turné og ruse meg på det ene og det andre». Det høres jo fryktelig spennende ut når du hører om det, men jeg tror det er vanskelig å være i situasjonen over lang tid.
Han peker på de største rockestjernene fra den forrige generasjonen, som enda holder på og bærer preg av et liv med mye alkohol.
— Man tenker jo at de må ha et fantastisk liv, men det er jo litt skummelt. Jeg har jo aldri klart å tenke sånn selv før jeg ble edru. Det er en ærlig innrømmelse som jeg egentlig ser på som et problem.
— Jeg har jo vært på andre siden av den tankegangen. Tenkt at det er artig å dra på turné, før man så måtte stoppe bilen for å spy, og at man er i så dårlig form at man må drikke seg opp til neste konsert. Det er helt forferdelig! Men jeg aksepterte bare at sånn var det. Jeg så ingen utvei. Dette var rock n' roll-myten, avslutter han.
Trenger du å snakke med noen?
På Mental Helses chat-tjeneste sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller ansatte veiledere. Tjenesten er anonym. Mental Helse har også en egen hjelpetelefon, en gratis tjeneste som er åpen 24 timer i døgnet, hele året. Mental Helses hjelpetelefon: 116 123.
