Øvelse gjør mester

Lise Davidsen er vår mest anerkjente operasanger internasjonalt. Platekontrakt med Decca, samt mottakelse av en rekke priser og anerkjennelser. For ikke å snakke om at hun har opptrådt ved noen av verdens mest prestisjefylte operahus, inkludert Metropolitan Opera i New York og Royal Opera House i London.

I sommer sto hun også fremst på scenen som solist da Wiener-filharmonikerne gjorde sin tradisjonsrike sommerkonsert i Schönbrunn-parken i Wien.

Stemmen er viktigst

— Jeg må ta med hele kroppen da... Jeg kan jo ikke putte instrumentet mitt på et bord som passer for strykeinstrumenter, svarer Davidsen på spørsmål om hvordan hun forbereder seg, mentalt og fysisk, til å skulle stå på scenen.

Når hun jobber er hun ikke er blant de mest sosiale, forteller hun, og det inntas veldig lite alkohol. Samtidig prøver hun å trene og holde seg i form.

— Stemmen kommer først. Det er en prioritering vel så mye som et offer. Men produksjonsmessig har vi ofte flere dager, noen ganger også uker eller måneder, til å forberede oss. Og da lærer man produksjonen å kjenne.

Når vi snakker med Davidsen befinner hun seg i Berlin, hvor hun har tittelrollen i oppsetningen av «Tosca» på Staatsoper Berlin, midt i paradegaten Unter den Linden. Denne gangen hadde de kun fire-fem dager til forberedelser i forkant.

Da gjelder det å være i form slik at kroppen og stemmen er med, poengterer hun.

— Mentalt driver jeg nok bevisst og ubevisst med en del visualisering. Jeg ser for meg hvordan salen er: «Hvordan kommer dette til å være? Hvordan ser denne scenen ut? Hvordan er kollegaene mine? Hva pleier de å gjøre? Hva pleier de ikke å gjøre? Hvordan kan man hjelpe? Hvor kan jeg gi alt jeg har og hvor må jeg spare?» Det er sånt som tikker og går. Noen ganger setter jeg meg ned og skriver sånne kart for meg selv, mens andre ganger kan jeg sitte og tenke på det på flyet.

Turnéplanen hennes viser i skrivende stund kommende opptredener i byer som New York, Wien, London og Barcelona. Hvilke erfaringer har Davidsen tatt med seg fra å jobbe med forskjellige operahus og dirigenter verden rundt?

— Det er veldig gøy, fordi det er veldig forskjellig fra kultur til kultur, men når du kommer innenfor dørene så er det på en måte det samme. Det gjelder nok sikkert i andre sjangre også. At en scene er en scene, på en måte.

Noen kulturforskjeller er det likevel å trekke frem. I USA er det, ifølge Davidsen, mer smalltalk og man er mer på ballen så fort man kommer inn i rommet.

Men i Tyskland er det annerledes:

— Tilbakemeldingene har ingen filter. «Dette gjorde du feil, og dette gjorde du feil. Sånn. Fiks det. Ferdig. Snakkes. Ha det bra». Og i England er de kjempepositive, de pakker inn hver eneste tilbakemelding med: «Unnskyld, miss Davidsen. Jeg ville bare nevne at du kanskje kom litt sent inn». Og dette er jo småting, men det er sånne kulturelle forskjeller som det noen ganger tar litt tid å liksom stille om hodet til, smiler hun.

— Jeg opplever husene som ganske like ellers, for jeg kommer og skal gjøre jobben min og den jobben er lik uansett hvor jeg er.

Logistikk og tidsforskjeller

Vi lurer på hva som er de største logistiske utfordringene ved å turnere internasjonalt innen klassisk musikk og hvordan reiserutiner og tidsforskjeller påvirker Davidsens prestasjoner.

— Logistikkmessig er det jo det å finne et sted å bo, det har vi alle ansvar for selv. I noen byer har man faste steder. Her i Berlin bor jeg for eksempel alltid på et leilighetshotell så jeg vet akkurat hva jeg kommer til, mens i New York er det blitt veldig strengt med utleie i byen, så AirBnB er nesten ikke å oppdrive. Og hvis man finner det så vet man ikke om leiligheten faktisk eksisterer før man kommer dit. Og prisene går jo opp og ned. Det er det som er litt sånn hodebry.

Tidsforskjellen påvirker også kroppen, men ofte er Davidsen på plass noen dager før hun skal prestere slik at hun får hentet seg inn igjen.

— Og hvis jeg skulle komme rett før så lar jeg på en måte ikke kroppen ta inn det at det er en tidsforskjell, for da går jeg på prøve, og så går jeg hjem, sover, og så synger jeg igjen. Jeg må jo være på de prøvene jeg skal være på, men da sparer jeg kanskje stemmen litt og venter med å gi gass til det først gjelder.

Hun legger til:

— Jeg prøver å bli klokere for hver tidsforskjell jeg må stå i, men jeg tror nok stresset ved å reise kan være vel så krevende som tidsforskjellen i seg selv.

Hva vil du anbefale unge sangere som drømmer om en internasjonal karriere å gjøre? Hvilke ferdigheter og egenskaper er viktigst for å lykkes?

— Jeg tror, først og fremst, at man skal slutte å tenke på dette internasjonale. Mitt første bud er å tenke på sin egen utvikling og bli så god som man kan. Og så får karrieren komme. Den kan man ikke planlegge. Man kan ønske og manifestere, men det er et steg om gangen som gjelder. Det er nok slik i alle sjangre, men det gjelder så innmari innen klassisk sang, fordi du må bygge ferdig instrumentet ditt. Du må bli klar. Det er ikke nødvendig å gå på tyve, førti eller femti auditions når du ikke har repertoaret, når du ikke vet hva du har å komme med. Du må klare å sette det før du drar på audition. Og det er vel mitt første råd, og så er mitt andre å deretter dra på auditions, eller søke seg inn på konkurranser og prøve seg frem.

Davidsen mener det er viktig å ikke la seg vippe av pinnen. Hun forteller om flere auditions hun har vært på, og at dirigentene og intendantene som har hørt henne ikke har husket henne igjen når de har møttes fem år senere.

Men hun har husket alle detaljer fra møtet med dem, fordi det etter hennes utsagn «gikk dritt» på audition.

— Fordi de hører så mange, så skal det være veldig dårlig for at man huskes for det. Samtidig, hvis man gjør det veldig bra så blir man jo husket. Jeg tror derfor det er viktig å tenke at man går inn og gjør det man kan, og enten så går det bra eller så går det ikke. Men da prøver man igjen neste gang. Så: Ikke gi opp, vit hva du har å komme med og ta et steg om gangen.

Nytt blod

Hvordan ser operastjernen på fremtiden for klassisk musikk og opera? Tror hun det kommer nok unge til for å holde liv i sjangeren?

— Ja, det tror jeg absolutt. Jeg ser det jo både på skolene rundtom, og ellers i verden, at det fortsatt er søkere og interesse. Utfordringen ligger nok i å gi alle disse unge mulighetene, slik at de får den erfaringen de trenger for å kunne slå igjennom.

Hun trekker blant annet frem Operaen i Oslo, Dronning Sonjas sangkonkurranse og Solistkoret Ung som viktige arenaer for mellomsjiktet, de som fortsatt er studenter og skal bli profesjonelle. Davidsen mener dette kan være det vanskeligste stedet i en karriere, for de er veldig klare, men ofte også ganske uferdige.

Og det får man ikke gjort noe mer med annet enn å øve, lære og prøve.

— Ellers tror jeg veldig på opera og klassisk musikk. Jeg har drevet med det så lenge at jeg lever og ånder for det. Jeg tror på det helt inn i hjertet. Nå opplever jeg, kanskje fordi jeg har blitt eldre, at de unge er mye mer åpne. Jeg mener ikke at de bruker alle pengene sine på opera, men at de kanskje har lyst til å se en forestilling her og der. Og jeg tror jo på det med at telefonen legges bort, at man setter seg ned og er til stede. Jeg tror det blir viktigere og viktigere, den live-opplevelsen.

— Vi har godt av en digital detox, enten den varer én måned eller et par timer.