— Som produsent må du gi artisten frihet til å skape

Han er tydelig på hva slags type produsent han er.

— Det finnes to typer produsenter. Den dominerende, da er det «my way or the highway». Jeg har jobbet med slike. Sånn gjør ikke jeg det. Den andre typen produsenter, som jeg har lært mye av, er for eksempel George Martin og Gus Dudgeon. For dem handlet det om at talentet er i studio for å skape, og som produsent må du gi artisten frihet til å skape.

Perfekt tidspunkt

Ken Scott er i Oslo, blant annet for å snakke om arbeidet med Bowie-albumet «The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars» fra 1972.

Samarbeidet med Bowie startet allerede på slutten av 60-tallet. Scott var med på innspillingene til «Space Oddity» i 1969.

— Ingen av de første albumene solgte særlig bra, og David bestemte seg for å ta en pause. På samme tid ville han prøve å produsere for en kompis som het Freddie Burretti. Siden jeg hadde jobbet med David før, ble jeg med i studio. Under en av te-pausene kom jeg til å fortelle ham at jeg kjedet meg litt som lydtekniker, at jeg ville ha mer å si artistisk, at jeg ønsket å bli produsent.

Timingen kunne ikke vært mer perfekt, for Bowie hadde på dette tidspunktet nylig signert med managementet Made Man. De ønsket at han skulle spille inn en ny plate som de kunne bruke for å skaffe ham en ny platekontrakt. Bowie hadde i utgangspunktet tenkt å produsere albumet selv, men var usikker på om han var kapabel til å gjøre jobben på egenhånd.

Han endte derfor opp med å spørre Ken Scott om han kunne tenke seg å være med-produsent.

Scott snakker varmt om Bowie, der vi sitter sammen bak scenen på Victoria Nasjonal Jazzscene i Karl Johans gate. Han beskriver ham som en «sweetheart» og «a really nice guy».

— Han hadde et visst talent, men han kom aldri til å bli en superstjerne, eller noe sånt. Men etter å ha jobbet med verdens største band, tenkte jeg at her hadde jeg muligheten til å prøve noe nytt, med en artist ingen kom til å høre. Det var ideelt for min del for å lære å skulle være produsent.

Da han noen uker senere fikk høre på demoene gikk det et lys opp for Scott. Dette var temmelig annerledes enn det han hadde hørt fra Bowie tidligere.

— Plutselig tenkte jeg at denne platen kunne nå ut til av millioner av mennesker! Og det var akkurat det som skjedde.

— Slik lager du fantastiske plater

Vi er interesserte i å høre hvordan Scott tenker at en produsent bør tilrettelegge for samarbeidet med artisten i studio, uten å overskride artistens visjoner og planer.

— Min filosofi var alltid å gi artisten så mye frihet som mulig til å skape. Det er artistens utgivelse, ikke min. Så det må bli på den måten de liker det. Jeg er dessuten flinkere til å si «ja» og «nei», enn til å nødvendigvis komme opp med egne ideer. Jeg stoler derfor mye på artisten i den prosessen. Det vanskeligste jeg har gjort er å jobbe på et album hvor artisten ikke hadde noe særlig med ideer.

Ken Scott berømmer David Bowie for hans evne til å sette sammen et team. I «Ziggy-perioden» besto dette teamet av gitarist Mick Ronson, bassist Trevor Bolder, trommis Mick «Woody» Woodmansey, Scott og Bowie selv.

— Vi jobbet så bra sammen som et team! David lærte bandet låtene, og så fikk de gjøre akkurat hva de ville med dem. Det var det han fortsatte å gjøre gjennom karrieren sin. Da han ønsket seg et «amerikansk» lydbilde, satte han sammen et amerikansk team, som ga han akkurat det han ønsket, uten at han nødvendigvis måtte fortelle dem nøyaktig hva han ville ha. Slik lager du fantastiske plater, etter min mening.

Kan du fortelle litt om hvordan dere gikk i gang med «The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars»?

— Det var ikke lenge etter innspillingen av «Hunky Dory», den var fortsatt ikke kommet ut, at jeg møtte David i korridorene i Trident. Da sa han at de skulle lage et album til. Jeg ble overrasket. Han hadde jo ikke platekontrakten på plass enda! Men han insisterte på at managementet ville ha to album klare så de kunne skaffe ham en god avtale. Han trodde ikke jeg ville like det nye materialet siden det var mer rock n' roll enn «Hunky Dory», men han tok selvfølgelig helt feil. Jeg elsket det!

Han forteller at trommeslageren Mick «Woody» Woodmansey hadde klaget på at trommelyden på «Hunky Dory» låt som en pakke cornflakes. Da de først skulle starte innspillingene av «Ziggy», fikk Scott derfor trommisens roadie til å bygge et trommesett bestående av cornflakes-kartonger i ulike størrelser, noe som skapte latter og god stemning i starten av innspillingen.

— Vi gikk ellers inn og gjorde det samme som på «Hunky Dory». Det var et to uker langt prosjekt. Vi spilte inn, jeg mikset det, albumet kom ut, og det ble en suksess. Hurra!

Forsto du allerede i studio at dette kom til å bli en plate folk ville snakke om over femti år senere?

— Nei, vi brydde oss ikke om sånt. Vi spilte inn en plate som vi likte, og det var det. Hadde du sagt til oss da at vi ville snakke om dette femti år senere så tror jeg vi hadde ledd deg opp i ansiktet. Absolutt galskap!

Et musikalsk instinkt

Scott sier det tok en stund før han innså hvor mye han faktisk hadde lært av George Martin og hans «hands off»-tilnærming i studiosamarbeidet med artistene.

— Jeg jobbet lenge med ham og The Beatles og tenkte: «Hvorfor kaller de ham egentlig den femte Beatles. Han gjør jo ingenting». En gang gjorde David et intervju med BBC hvor de spurte ham om samarbeidet med meg. Da sa han at jeg var «hans George Martin». Det var jo egentlig det største komplimentet jeg kunne ha fått, men den gang ble jeg sint, fordi jeg tenkte at jeg gjorde mye mer enn han gjorde.

Han legger ikke skjul på at han også har vært kresen når det kommer til hvem han ønsket å jobbe med. En gang takket han nei til The Rolling Stones. Han følte ikke at han hadde noe å legge til i lydbildet til Mick Jagger & co.

— Hvis du ikke føler at du kan bidra med noe, hva er da vitsen med å gjøre det?

Har du noen gode råd til unge produsentspirer som lurer på hvordan de skal få jobbe med «det neste store»?

— Alt har endret seg så mye. Jeg er en dinosaur. Jeg tenker i stor grad fortsatt slik det pleide å være. Som lydtekniker pleier jeg å si til studenter at de bør gjøre som jeg gjorde: Skriv et brev. Finn ut hvem som er studiomanager, og skriv et fysisk brev. Alt gjøres på email i disse dager, og ingen leser emails lenger. De leser den første linjen og så beholder de det eller kaster det. Du ønsker ikke det. Hvis du skriver et ordentlig brev så vil studiomanageren notere seg det bak øret. Plutselig trenger de noen og husker på deg.

Han tenker seg om, og fortsetter:

— Det kan fungere for en lydtekniker og et studio, men når det kommer til produsenter... Jeg forstår ikke, litt på grunn av måten jeg selv kom opp og frem på, hvordan en produsent kan gå rett til å produsere. For meg må du enten komme fra en musikalsk bakgrunn eller en ingeniørbakgrunn. Det er to ulike måter å gjøre det på. George Martin var en klassisk trent musiker, jeg var en ingeniør. I dag må den musikalske delen ha noe teknisk kunnskap, for å vite hva som er mulig å gjøre, rent teknisk. Og motsatt. Lydeknikeren trenger noe musikalsk, ikke nødvendigvis trening, men instinkt. Et musikalsk instinkt.