Ingvild Hommes tekstunivers

Homme skriver sårbart og ektefølt om store og små oppdagelser i livet, og hun formidler låtene sine med en tydelig og klar stemme.

For ett år siden flyttet hun tilbake til Skien hvor hun vokste opp, etter å ha bodd flere steder både i Norge og utlandet. Men uansett hvor i verden hun har befunnet seg, har skrivingen vært med henne helt fra hun var liten, og interessen for ord starta på det lokale biblioteket.

— Det har alltid liggi i meg. Jeg likte godt å være på biblioteket da jeg var barn, og var med mamma som studerte dit helt fra jeg var fire-fem år. Der var det et tempo som passa meg, og som ikke fantes andre steder. Jeg likte roen, bøkene og stillheten, forteller hun.

Historier finnes overalt

For Ingvild kan låtskrivingen variere litt fra periode til periode. I hektiske måneder hvor hun for eksempel er mye ute og turnerer, noterer hun ned ideer underveis som hun tar frem igjen senere når hun har bedre tid til å jobbe dem ut. Andre ganger setter hun seg ned ved pianoet eller med gitaren og jobber på en mer direkte og umiddelbar måte. Men som oftest har hun noe i notatbøkene, som hun fortsatt skriver i og har med seg rundt omkring, å bygge videre på.

— Jeg skriver med utgangspunkt i eget liv. I starten, på første plata, var det utelukkende det det gikk i. Men jeg føler jeg har blitt mer leken i historiefortellingen, og kan se historier hos andre som jeg føler er viktige.

Teksten i låta «Bror» handler for eksempel ikke om henne selv, men det var en historie hun hadde tenkt lenge på å skrive.

— Jeg hadde tenkt på tematikken «dynamikken hos søsken» en stund, og etter å ha vært publikum på en inspirerende konsert, gikk jeg hjem og skrev historien fra broren sitt perspektiv. Det var som at jeg hadde skjønt hvordan broren hadde det oppi det hele, så det var fint å skape, og løfte, brorens perspektiv. Jeg har fire brødre selv, og det er jo sånn sett et verdifullt perspektiv for meg å forsøke å innta.

Musikalske besettelser

Siden platedebuten i 2018 har Ingvild gitt ut tre album, som alle er en del av en årstidskvartett hvor de ulike platenes tematikk kretser rundt de fire årstidene. Det siste albumet i kvartetten, sommerplata, er planlagt å slippes i 2025. Hun har jobbet tett med co-produsent Kjetil Steensnæs og musikere i toppklassen, og inspireres av samspillet og samarbeidet som oppstår.

— Jeg blir veldig inspirert av musikerne rundt meg. Blir inspirert av å lytte til artister som Ane Brun og Anne Grete Preus spesielt, de har vært viktige stemmer for meg. Nå for tiden går det mye i Gillian Welch, og Joni Mitchell har også vært en avgjørende stemme for meg i studietid og videre.

Det kan være ulike elementer av gjenkjennelse i musikken som gjør at den treffer Ingvild, og hun kan gjerne bli opphengt i en spesiell låt og høre på den om og om igjen. For eksempel Odd Nordstogas versjon av sangen «Jeg er en by», av Anne Grete Preus.

— Den treffer meg så veldig fordi det er en kombinasjon av en stemme og en sang jeg kjenner fra før.

Musikalske inntrykk mikses med hennes eget liv og erfaringer, og tekstene og melodiene hun skriver blir personlige.

— Jeg kan også få en besettelse på instrumentalmusikk, som Erland Dahlens plate «Bones» for eksempel, hvor det ikke finnes tekst fra før. Jeg kan sitte og lytte, få en stemning eller en følelse, høre noe som er litt nytt for meg, og så kan det bli til noe annet. Det er noe som kommer inn og forstyrrer min måte å gjøre det på.

I dialog med publikum

Ord er kommunikasjon, og det merker Ingvild godt når hun står på scenen og formidler musikken sin. Men hun begynte ikke med det før hun startet på folkehøgskole etter videregående, og da hun var liten hadde hun absolutt ingen behov for å vise frem hva hun skrev i notatbøkene sine.

— Nei nei, notatene var superhemmelige!

Hun trives godt med å stå utenfor scenekanten og høre på andre spille konsert, og mener posisjonen også er verdifull.

— Jeg har blitt mer utadvendt med årene, men jeg har beholdt respekten for det å stå på utsiden. Jeg synes det blikket man får av å i det sosiale fellesskapet ikke stå i midten er spennende, givende for meg personlig, men også en posisjon jeg har respekt for i det sosiale. Det er en posisjon man fort glemmer at også skaper en dynamikk i det sosiale, det er også et bidrag, konstaterer hun.