Ingvild Hommes tekstunivers
Av Tonje Halbjørhus
|
Drømmen om en internasjonal karriere var aldri drivkraften til Ingvild Homme. Det var ordenes betydning og budskap som fanget oppmerksomheten hennes.
Foto: Signe Fuglesteg Luksengaard
Med velvalgte, treffsikre ord, forteller låtskriver og artist Ingvild Homme historier som kan berøre noen og enhver.
Homme skriver sårbart og ektefølt om store og små oppdagelser i livet, og hun formidler låtene sine med en tydelig og klar stemme.
For ett år siden flyttet hun tilbake til Skien hvor hun vokste opp, etter å ha bodd flere steder både i Norge og utlandet. Men uansett hvor i verden hun har befunnet seg, har skrivingen vært med henne helt fra hun var liten, og interessen for ord starta på det lokale biblioteket.
— Det har alltid liggi i meg. Jeg likte godt å være på biblioteket da jeg var barn, og var med mamma som studerte dit helt fra jeg var fire-fem år. Der var det et tempo som passa meg, og som ikke fantes andre steder. Jeg likte roen, bøkene og stillheten, forteller hun.
Inspirert av andres ord, begynte hun å skrive sine egne.
— Jeg gikk alltid rundt med sånne små notatbøker og kunne bli opphengt i ord og setninger som jeg synes var viktige å ha med meg. Jeg tenkte da at det var litt sånn dagbokaktig, men i ettertid ser jeg at det var mer poesiaktig. Etterhvert begynte jeg å sette melodi til.
Lene Marlin var Ingvilds første musikalske forbilde, og den som fikk henne til å forstå at det var mulig å være jente og spille gitar, og samtidig turnere rundt i verden med egne låter.
Musikkens kjerne
Men drømmen om en internasjonal karriere var aldri drivkraften til Ingvild. Det var ordenes betydning og budskap som fanget oppmerksomheten hennes, og selv om hun alltid har skrevet låter på både norsk og engelsk, fant hun ut at tekstene ble nærest når hun skrev på morsmålet. Derfor har hun valgt å gå for det på utgivelsene sine hittil.
— Musikken skal være et sted der du får sagt noe direkte. Når jeg hørte andre synge på norsk, for eksempel Anne Grete Preus, så traff det meg veldig, det var liksom umulig å ikke høre. For meg er teksten kjernen i musikk.
Hun tok skrive- og musikkinteressen på alvor, og studerte både utøvende musikk ved Musikkonservatoriet i Agder, og skjønnlitterær, skapende skriving ved forfatterstudiet i Bø.
— Det å jobbe med sin egen stemme og skrivinga, har jeg alltid gjort. På studiene ble dette intensivert, og for meg var det mest arbeidet med det musikkteoretiske som var viktig og motiverende, for verktøykassa på det feltet hadde vært ganske skranten. Miljøet og det å endelig få spille med andre, var også avgjørende for meg. Jeg fikk mitt første band, ble kjent med andre mennesker som brant for det samme som jeg, sang i mikrofon for første gang... Det var mange førstegangsopplevelser der for meg, som nok ikke var førstegangsopplevelser for de aller fleste medstudentene mine. De fleste hadde nok jobbet utøvende før, hadde mye av det musikkteoretiske grunnlaget.
I studio. Fra venstre Christer Slaaen, Kjetil Steensnæs, Ingvild Homme og Andreas Løwe.
Foto: Nikolai Grasaasen
Historier finnes overalt
For Ingvild kan låtskrivingen variere litt fra periode til periode. I hektiske måneder hvor hun for eksempel er mye ute og turnerer, noterer hun ned ideer underveis som hun tar frem igjen senere når hun har bedre tid til å jobbe dem ut. Andre ganger setter hun seg ned ved pianoet eller med gitaren og jobber på en mer direkte og umiddelbar måte. Men som oftest har hun noe i notatbøkene, som hun fortsatt skriver i og har med seg rundt omkring, å bygge videre på.
— Jeg skriver med utgangspunkt i eget liv. I starten, på første plata, var det utelukkende det det gikk i. Men jeg føler jeg har blitt mer leken i historiefortellingen, og kan se historier hos andre som jeg føler er viktige.
Teksten i låta «Bror» handler for eksempel ikke om henne selv, men det var en historie hun hadde tenkt lenge på å skrive.
— Jeg hadde tenkt på tematikken «dynamikken hos søsken» en stund, og etter å ha vært publikum på en inspirerende konsert, gikk jeg hjem og skrev historien fra broren sitt perspektiv. Det var som at jeg hadde skjønt hvordan broren hadde det oppi det hele, så det var fint å skape, og løfte, brorens perspektiv. Jeg har fire brødre selv, og det er jo sånn sett et verdifullt perspektiv for meg å forsøke å innta.
Ingvild Homme på scenen i Kulturkirken Jakob.
Foto: Malin C. Longva
Musikalske besettelser
Siden platedebuten i 2018 har Ingvild gitt ut tre album, som alle er en del av en årstidskvartett hvor de ulike platenes tematikk kretser rundt de fire årstidene. Det siste albumet i kvartetten, sommerplata, er planlagt å slippes i 2025. Hun har jobbet tett med co-produsent Kjetil Steensnæs og musikere i toppklassen, og inspireres av samspillet og samarbeidet som oppstår.
— Jeg blir veldig inspirert av musikerne rundt meg. Blir inspirert av å lytte til artister som Ane Brun og Anne Grete Preus spesielt, de har vært viktige stemmer for meg. Nå for tiden går det mye i Gillian Welch, og Joni Mitchell har også vært en avgjørende stemme for meg i studietid og videre.
Det kan være ulike elementer av gjenkjennelse i musikken som gjør at den treffer Ingvild, og hun kan gjerne bli opphengt i en spesiell låt og høre på den om og om igjen. For eksempel Odd Nordstogas versjon av sangen «Jeg er en by», av Anne Grete Preus.
— Den treffer meg så veldig fordi det er en kombinasjon av en stemme og en sang jeg kjenner fra før.
Musikalske inntrykk mikses med hennes eget liv og erfaringer, og tekstene og melodiene hun skriver blir personlige.
— Jeg kan også få en besettelse på instrumentalmusikk, som Erland Dahlens plate «Bones» for eksempel, hvor det ikke finnes tekst fra før. Jeg kan sitte og lytte, få en stemning eller en følelse, høre noe som er litt nytt for meg, og så kan det bli til noe annet. Det er noe som kommer inn og forstyrrer min måte å gjøre det på.
Fremover vil Ingvild Home si enda oftere ja til spillejobber, og oppsøke flere muligheter for å opptre sånn at musikken hennes skal nå bredere ut.
Foto: Malin C. Longva
I dialog med publikum
Ord er kommunikasjon, og det merker Ingvild godt når hun står på scenen og formidler musikken sin. Men hun begynte ikke med det før hun startet på folkehøgskole etter videregående, og da hun var liten hadde hun absolutt ingen behov for å vise frem hva hun skrev i notatbøkene sine.
— Nei nei, notatene var superhemmelige!
Hun trives godt med å stå utenfor scenekanten og høre på andre spille konsert, og mener posisjonen også er verdifull.
— Jeg har blitt mer utadvendt med årene, men jeg har beholdt respekten for det å stå på utsiden. Jeg synes det blikket man får av å i det sosiale fellesskapet ikke stå i midten er spennende, givende for meg personlig, men også en posisjon jeg har respekt for i det sosiale. Det er en posisjon man fort glemmer at også skaper en dynamikk i det sosiale, det er også et bidrag, konstaterer hun.
Ingvild trives aller best med å være i studio og skape musikk sammen med andre, og beskriver det som livets gull! Men etter hvert som hun har blitt mer scenevant, ser hun også verdien av å spille live. Fremover vil hun si enda oftere ja til spillejobber, og oppsøke flere muligheter for å opptre sånn at musikken hennes skal nå bredere ut.
— Det som er det aller fineste med å spille konserter, er å kjenne på kontakten med publikum. Det er fint å se at låtene kan bety noe for noen.
Relatert innhold
Skrivesessions og låtskrivercamper
— Jeg ville ha lyder som utfordrer, som gir uttrykket litt dybde
