Forvaltning av egne rettigheter
Av Tord Litleskare
|
Erlend Elvesveen i sitt studio på Musikkbyen Trondheim.
Foto: Jørgen Norby
Erlend Elvesveen (35) har vært innom det meste som låtskriver, produsent og utøvende musiker. Vi ville vite mer om hvordan han jobber og hvordan han forvalter rettighetene til musikken han er med på å skape.
I Trondheim tilbringer Elvesveen mye av sin tid i studio. Han har tidligere vært med i prosjekter som Bendik og The Fjords, komponert musikken til en rekke filmer - inkludert «North of the Sun» - og jobbet med artister som Emilie Nicolas og Frøder.
Nå går mye av tiden med til Naoko, en duo bestående av Elvesveen og Charite Viken:
— Vi har et hårete mål: Vi sikter mot europeisk anerkjennelse og en Pitchfork-anmeldelse i løpet av to-tre år. Og så drømmer vi om å varme opp for Björk eller FKA twigs, sier han med et smil.
Han forteller at han fikk øynene opp for kunstmusikk da han gikk på lærerhøgskolen i Kristiansand. David Sylvian, Maja Ratkje og mye av katalogen til Rune Grammofon ble faste følgesvenner.
Det var også via studiene at han ble introdusert for studiovirksomhet og hjemmestudio - og etter eget utsagn fikk en sterk fascinasjon for lydmanipulering og den store friheten det innebar å jobbe alene i studio.
Siden gikk veien videre til Trondheim og musikkteknologi ved NTNU.
— Der var det et stort miljø for kunst og mange hadde et nært forhold til jazzlinjen. Det var der jeg ble kjent med Silje Halstensen og spilte med henne i Bendik, før det ble et soloprosjekt for henne. Jeg begynte så smått å produsere for venner og venners venner, så har det ballet på seg slik at jeg så vidt har kunnet betale leien år etter år i omtrent en tiårsperiode.
Elvesveen var med i en tidlig inkarnasjon av Bendik. Her er vokalist Silje Halstensen fotografert under en konsert på Øyafestivalen i Oslo.
Foto: Tord Litleskare
Sonisk mening
Når Elvesveen arbeider med musikk er det viktig for han å jobbe ut fra en idé som har en sterk lydmessig identitet:
— Det holder ikke at det er en god melodi, men den må utføres med noe som gir sonisk mening også. Det må ha en kvalitet som fyrer meg opp og som inspirerer resten av prosessen. Noen ganger blir det veldig organisk: At en finner en lyd som lar seg spille på én bestemt måte, og ikke på noen annen måte. Hvis det er noe som blir interessant å jobbe med, så er dét det viktigste. Da faller ofte resten av brikkene på plass veldig fort, forteller han.
Med filmmusikk kan arbeidsmetoden være litt annerledes: Noen ganger kommer han tidlig inn i prosjektene og får lov til å skrive mye musikk før det filmes og klippes. Andre ganger jobber han mer direkte mot bilder og opptak.
Da er det mer praktiske og tekniske hensyn å ta:
— Man tenker mye mer på å treffe. På å fortelle historien i bildene, noen ganger direkte og noen ganger indirekte. En må tenke lagvis, med intensjoner og indre konflikter. Og sjonglere alle ballene med forskjellige narrativer som foregår parallelt. —Erlend Elvesveen
Han føler på en større frihet til å diktere retningen jo tidligere han blir involvert i denne prosessen.
Trailer til filmen «North of the Sun», hvor Elvesveen sto for filmmusikken.
Video: YouTube
Rausere med årene
Når det kommer til rettigheter og fordelingsnøkler har mye endret seg siden Elvesveen kom inn i bransjen.
— Jeg tror jeg har blitt mer raus med årene. Eller, jeg har forstått at det lønner seg å være mer raus. I 2009/10 virket det som om alle var veldig forsiktige, hadde Napster-krigen i bakhodet og ville holde ting nært. En cuttet inn for eksempel 10 prosent til medvirkere og samarbeidspartnere, mens vi nå pleier å ha en flatere struktur.
En flatere struktur på rettighetsfordelingen virker fornuftig. Det gjør det også enklere rent praktisk:
— Det blir fort veldig personlig med en sånn vurderingssak. «Min idé, selv om den var veldig liten, var den veldig viktig. Derfor fortjener jeg 43,5 prosent av rettighetene. Din idé derimot, den var ganske generisk», og så videre. Det er lett å komme med slike verdiutsagn, men det å prøve å kvantifisere slike bidrag kan ofte bli litt meningsløst - og i alle fall fryktelig vanskelig.
Han tror dette er noe som har kommet fra popverdenen, hvor det har blitt normen at en deler rettighetene på antall hoder i rommet - og at de ulike involvertes publishere tar en cut av sin artist eller låtskrivers andel.
Om en da etter hvert trenger flere enn de som er i rommet, for eksempel en gitarist eller en backingvokal, er det vanlig å gi disse bidragsyterne enten 10 eller 15 prosent.
Det har blitt litt standardisert. På samme måte som at det alltid er produsenten som sitter igjen med rettighetene til masteren:
Dersom han jobber sammen med en signert artist er det veldig sjelden at disse kjøper studiotid. De kjøper heller ut masteren når låta skal gis ut - og da går alltid 100 prosent til produsenten.
— Det vanskeligste, eller vondeste, er vel for de som selger låter til DJs eller litt store artister. Når en har skrevet en låt som du har 50 prosent på og så opplever at labelet krever at de skal ha 30 prosent og at artisten skal ha over 50 prosent, så sitter en plutselig igjen med veldig lite for å pitche til en artist som er relativt stor. Det er fryktelig mange sånne låter hvor låtskriveren kun har fått ut småpenger på en femårsbasis. Det blir litt tullete hvis en ikke er produsent og får solgt ut masteren, i det minste.
Slik ser en typisk split sheet ut. Eksempelet blir brukt i forbindelse med låtskrivercampen Song:Expo i Trondheim og er utviklet i samarbeid med Tono.
Foto: Song:Expo
40.000 kroner utestående i Europa
Det er en del å sette seg inn når det kommer til å registrere og forvalte egne rettigheter. Elvesveen ble selv gjort oppmerksom på at han som produsent hadde krav på produsent-royalties når han skulle registrere verk via Gramo, og hadde da plutselig en stor backlog med plater som allerede var gitt ut, og som måtte registreres på ny.
— Det er mange sånne ting en ikke er klar over, og som plateselskapene ikke nødvendigvis gjør for deg.
Men de fleste her til lands «sikrer seg» gjennom Tono, noe som ifølge Elvesveen er «veldig greit». Han registrerer selv sine verk der i forkant av utgivelser og fremføringer. I tillegg har han en publisher i Frankrike som håndterer rettigheter i forbindelse med filmfestivaler, TV-visninger og lignende.
— Det var de som kom til meg og hadde økonomisk interesse av å forvalte rettighetene mine. De hadde også gjort litt research og kunne si at jeg hadde 40.000 kroner utestående i det europeiske segmentet, som de kunne kreve inn for meg. De skulle da ha så og så mange prosenter for å gjøre det, og det hørtes rettferdig ut.
Han synes likevel det kan være utfordrende å komme med en fasit på hvordan en skal gå frem for å være helt trygg på at en forvalter rettighetene sine på riktig måte, annet enn at en bør tenke seg om to ganger før en signerer bort egne rettigheter:
Selv om det er mest økonomisk fordelaktig å sitte på rettighetene, kan det i noen tilfeller være gunstig å selge egne rettigheter om en ikke har overskudd til å forvalte dem selv, avslutter Elvesveen.
— Jeg tror jeg har blitt mer raus med årene. Eller jeg har forstått at det lønner seg å være mer raus, sier Erlend Elvesveen om fordeling av rettigheter.
Foto: Jørgen Norby
