Bedragersyndromet og jakten på det perfekte i en imperfekt praksis

Du er i rommet med de du inspireres av, har sett opp til, vil jobbe og snakke med.

Du viser frem det du har gjort, men stoltheten over ditt arbeid begynner å overskygges når du hører alle de flotte tingene andre gjør og har gjort, ordene du har innøvd i hodet for å beskrive verket ditt perfekt har plutselig mistet slagkraft.

I utgangspunktet er mekanismene som danner grobunnen for bedragersyndromet temmelig universelle. Å begi seg ut på handlinger vi ikke kan garantere utfallet av, skaper usikkerhet og er slettes ikke uvanlig heller.

Det er dog noe spesielt med kunstfeltene, og i dette tilfellet musikkfremføring, skriving eller produksjon.

En myte om syndromet er at de mest suksessfulle artistene er de som enten ikke føler seg som bedragere, eller som har klart å «overvinne» det. Vitnesbyrd fra bransjen derimot forteller om det motsatte - og som man vil forstå fra flere artisters syn, er det mer snakk om de forskjellige punktene bedragersyndromet kan inntreffe, kontra om man kjenner på det i det hele tatt.

Den amerikanske superstjernen Billie Eilish kan attestere til dette: I et BBC-intervju i desember i fjor medgikk hun at hennes følelser rundt bedragersyndromet omhandlet å se seg selv i offentlighetens lys. Tvilen som kom snikende, inntraff da hun ble samfunnets snakkis. Og med det de økte forventningene om kroppspress, stjernestatus og å være en ufeilbarlig rollemodell. Og ung kvinne.

For det har nemlig noe å si hvilken demografi man tilhører når det kommer til spørsmålet om alle rammes av dette fenomenet like hardt

Forskning viser at det er uforholdsmessig mange individer i marginaliserte eller minoritetsgrupper som kjenner på bedragersyndromet. Videre er det flere kvinner enn menn som gjør det - noe som kan henge med forventningene som de forskjellige partene blir møtt med.

Den «gale» kvinnen

Norske Hilde Skaar, bedre kjent under artistnavnet SKAAR, er en artist som har aktualisert bedragersyndromet og noen av de forskjellige formene den kan utspille seg i. Tematikken er høyst aktuell i årets albumslipp «Mad Woman», attpåtil med låta «Imposter Syndrome» som spor ni.

I prat med Musikkrommet hos NRK etter Øyafestivalen, beskriver SKAAR usikre følelser rundt hennes virke som låtskriver. Hun utbroderte disse i prat med Musikkontoret:

Hvordan opplever du bedragersyndromet når det først inntreffer i ditt virke?

— Eg opplever det som ein ganske intens kjensle av å ikkje ha noko å kome med. At eg ikkje anar kva eg driv med og at ein dag kjem dei eg arbeidar og samarbeidar med til å oppdage dette. Det er ein ganske intens kjensle som ofte går ut over den totale sjølvtilliten og i periodar!

Hvilke settinger befinner du deg i når du kjenner på bedragersyndromet som mest?

— Som oftast kjem det når eg har periodar med mykje skriving og sessions. Då går eg inn i ei boble og knyttar fort opp det å skrive ei god låt mot min eigen personlighet og mestring på personlig plan. På dårlege dagar der eg kjenner at eg ikkje får til å skrive kan tankemønsteret fort gå til «eg får ikkje til noko». Og tanken «eg kjem aldri til å skrive ei god låt igjen, eg har bare hatt flaks til no» kjem overraskande ofte.

Hvordan pleier du å jobbe mot/med dette syndromet for å kunne komme deg videre?

— Eg prøver så godt eg kan å sei til meg sjølv at desse tankane er irrasjonelle. Det å skulle kapitalisere på eigne kjensler og kjensleliv er jo i seg sjølv ekstremsport. Eg prøver å minne meg sjøl på at prisen ein må betale for å være så sårbar til heile verda har ein pris og det er dårlige dagar der den mentale helsa får svi litt. Det er berre naturlig at dei tankane kjem! Betre å snakke høgt om det og normalisere enn å prøve alt ein kan å ikkje kjenne på det.

SKAAR sine betraktninger er relaterbare, spesielt for låtskrivere og artister som konstant jobber inn i det ukjente for å skape kunsten sin. Beharie, for tiden aktuell med debutalbumet «Are You There, Boy?» skiller mellom det å være usikker i musikkproduksjon, og det å kjenne at man ikke helt tror på egne ferdigheter. Det som hjelper er å ha et team som han stoler på, og som kommer med konstruktiv kritikk på det som kan forbedres.

Ifølge ham hjelper det også med å stole på at musikken som han liker godt er bra - og dermed skiller ham som artist fra verket. Kritikken går ikke inn som noe negativt og hemmende, men heller noe som propeller til bedring.

For andre artister kommer disse usikkerhetene rundt rollen de spiller i musikken. Definisjonen av «produsent» har blant annet endret seg internt i musikkbransjen, ved introduksjonen av streaming og kravet om å være teknisk dyktig. Derfor må aktører ofte ta på seg flere og flere hatter, det kreves mer kunnskap. Samtidig har rettighetsandelen endret seg for produsenten, der den må deles nå med flere aktører i en låt.

Her poengteres det også at det slettes ikke alle som blir «holdt tilbake» av å kjenne på bedragersyndromet. Det kan faktisk rett og slett være den naturlige konsekvensen av å strekke seg mot noe man ikke har gjort før, en ny rolle eller i samarbeid med nye mennesker. Hvorvidt det presenterer et problem man ikke kommer seg forbi, kan også ha med personlighet og erfaringer å gjøre.

Bedragerparadokset

Jo Skaansar Fougner er en musiker, komponist og psykolog som har fulgt ekstra mye med på bedragersyndromet og hvordan musikere kan føle på dette fenomenet i varierende grad.

Han beskriver bedragersyndromet for musikere som rotet i dyp mistillit til egne ferdigheter, med den påfølgende frykten for å bli avslørt som bedrager. Det foreligger ikke noe diagnose eller sykdom i det, men et fenomen man ofte finner i prestasjonsmiljøer som musikkbransjen jo er.

— Kunstnere er mer sårbare for det, fordi det er ikke så svart-på-hvitt hvor god man er. I prat med musikere og skuespillere er det ofte typisk å høre at individer sier at de tenker om de bare blir gode nok, øver nok, så forsvinner følelsen av å være bedrager - men så forsvinner ikke følelsen likevel.

Nettopp dette paradokset er noe Fougner har vært interessert i.

Hvordan håndterer musikere disse tankene når de dukker opp?

— Perfeksjonismen er noe som hindrer. Når de skal håndtere syndromet sier de at de ofte jobber hardere, produserer mye, og håper at ingen gjennomskuer dem. Når folk når lengre i karrieren føler man dog også at fallhøyden blir større; så det gjør at bedragersyndromet eller fenomenet kan opprettholdes fordi det næres av frykten og pressene av kunstnerisk virke. For noen handler det om at man ikke helt tør å satse eller gi alt fordi man ikke orker å møte forventningene. For noen blir tankene såpass plagsomme at de vurderer å gi seg helt med musikken, som ytterste konsekvens.

Å sprekke bedragerbobla

Fougner er enig med artistene som forteller hvordan identitet og kunstnerisk virke er tett sammenvevd.

— For noen kan hver lille konstruktive feedback oppleves som en trussel mot hele selvbildet. Artister som faktisk klarer å ikke ta kritikk så personlig, men heller som en verdifull kilde til informasjon, har en fordel. Det kan være fint å tenke at det ikke handler om deg i det hele tatt, men om kunsten! Samtidig kan det være verdifullt å øve seg på å ta til seg ros fra andre, når den kommer, og stole på at den er oppriktig.

Når det gjelder det å kjenne på bedragertanker som stammer fra tilhørighet i en marginalisert gruppe (kjønn, legning, etnisitet, religiøs tro, osv.), mener Fougner at dette kan være mulig å snu til sin fordel.

— Det kan ligge mye potensial i å tenke at man i kraft av nettopp det å være i en «marginalisert» gruppe, representerer noe som er unikt og annerledes enn det andre kan tilby.

Hvordan kan man forebygge disse tankene, om de skulle dukke opp?

— For det første er det fint med bevisstgjøring på at dette fenomenet er vanlig og faktisk har et navn. «Naming and taming» er det noe som heter; det er lettere både å gjenkjenne og «temme» noe man har et navn på. For det andre handler det om å utfordre tankene sine. Man bør øve seg på å erkjenne at følelsen av å føle seg inkompetent ikke trenger bety at man faktisk er inkompetent. For det tredje tenker jeg at det er viktig å omfavne det å gjøre feil og kjenne at det også går bra! Det er jo faktisk en mulighet til å lære og utvikle seg!