— Som terapeut tar jeg mest i mot, i musikken er det jeg som skal sende ut

Ellen Sofie Hovland står beundringsverdig støtt i valget om å gå to ulike yrkesveier. Artist noen dager, psykologspesialist andre dager. Ofte er hun begge deler samtidig fordi de ulike veiene stadig krysser og komplementerer hverandre. Likevel, i perioder kan den menneskelige tvilen på om hun har valgt riktig komme snikende. Men hun finner alltid tilbake til utgangspunktet.

Lidenskapen for å skape og spille musikk har vært der siden barndommen, men tanken på å leve av musikken ene og alene har aldri vært særlig fristende for Ellen Sofie.

Rollekonflikt

At tekstene i sangene hennes er lette å kjenne seg igjen i, er det ingen tvil om. Hun skriver om det alminnelige hverdagslivet på en ualminnelig vakker og finurlig måte, helt uten jåleri og distanse. Men til tross for gode anmeldelser, Spellemannpris i viseklassen og flere nominasjoner, kan Ellen Sofie i blant være usikker på om hun kan beskrives som artist helt på ordentlig.

— Jeg føler meg ikke alltid som en «ekte» artist. Jeg driver ikke med nettverksbygging i bransjen, musikkbransjefolk er ikke min omgangskrets. Jeg kan kjenne på at jeg noen ganger leker artist. Men selv om det kan være en følelse jeg får, så vil jeg fortsatt tro på at det er på ordentlig, at jeg kan være artist på ordentlig, til tross for at jeg også har en annen jobb. Og jeg er stolt av arbeidet jeg har gjort med platene mine!

Rollekonflikten kan også oppstå i situasjoner sett fra den motsatte siden.

— Jeg kan noen ganger bli litt bekymra for at det å skulle fremheve seg selv som artist skal gå utover seriøsiteten som fagperson, forklarer hun.

Upretensiøs brukskunst

Med et nøkternt forhold til musikkbransjen og alt som hører med av eksponering, nettverksbygging og selvpromotering, har Ellen Sofie likevel funnet sin plass, og laget rom for det musikk faktisk handler om.

— Brukskunst er et begrep jeg liker å bruke, det å kunne lage musikk til ulike anledninger for eksempel. Ha en holdning om at musikk ikke skal være noe pretensiøst.

Men drømmene om et artistliv har stadig ligget og lurt litt under overflaten, og det er ikke alltid lett å ville gjøre og være flere ting samtidig.

— Jeg hadde helt klart drømmer. Jeg tøyla dem ganske mye med den nøkternheten. Jeg beundrer dem som går all in, man legger hodet på blokka. Jeg tror nok jeg var litt redd for å legge alle egga i kurven, og samtidig ville jeg også gjøre andre ting. Jeg ville også bli psykolog.

Samfunnets forventninger

Med muligheter som plutselig dukker opp, og stadig et valg å ta om å gå til høyre eller venstre, bli hvor man er eller fortsette fremover, kan tankene løpe litt løpsk.

— Jeg kan føle jeg har fått en mulighet som jeg ikke har grepet nok. Jeg har kjent på frykten for å angre på at jeg ikke går fullt og helt inn i musikkbransjen når muligheten har vært der. Jeg kan få en raptus i meg, med grubling og tankekjør, og så må jeg gå den løypa. Men stadig kommer jeg tilbake til at jeg trenger, i tillegg til å være låtskriver og artist, en base med faste rammer. Ingen publikum. Jeg ankrer meg litt i det. Å kunne drive med noe verdifullt som foregår i det stille.

Ellen Sofie mener at oppfatningen mange kanskje har til det å velge et liv som artist, trenger å bli utfordra. Fordi holdningene på en destruktiv måte kan påvirke hvordan unge artister blir behandlet, og skape et skjevt maktforhold.

— Jeg har tatt en lang utdanning med påfølgende spesialisering og utfører en jobb som er viktig i samfunnet. Likevel kan jeg få en fornemmelse av at folk forventer at om jeg får muligheten til å bli en stor og etablert artist så skal jeg droppe alt det andre. At det gjeveste man kan gjøre i livet er å uttrykke seg som individ. At det er artist jeg egentlig vil være. Men det er ikke noe som er det egentlige, konstaterer hun.

Låtskriving fra 9 til 15

Nå jobber Ellen Sofie med å skrive og forberede et nytt album, som etter planen skal spilles inn til neste år. Med en hektisk hverdag må tiden til å skrive musikk planlegges. Og når hun først prioriterer musikken, er hun helt og fullt til stede.

— Jeg må sette av tid til det. Det hender jeg har tatt permisjon fra psykologjobben og skrevet intensivt. Siste plata fra 2018 skrev jeg på fire ukers permisjon. Skrev fra 9 til 15 hver dag. Det kan ofte være når du har skrivesperre og ikke føler deg så inspirert at de viktigste tingene skjer. Jeg tvang meg selv til å sitte der, sånn at noe skulle løsne.

Å strukturere det kreative arbeidet har for Ellen Sofie vært nøkkelen til å få tid til å holde på med musikken på profesjonelt nivå.

Det er ikke alt eller ingenting

Ofte hører man om artister og andre bransjefolk som sier at man må vie hele livet sitt til musikken om man vil komme noen vei i denne bransjen. At man kun skal ha en plan A, lide for kunsten og helst ha litt dårlig råd, for å sette det på spissen.

Ellen Sofie viser med sine valg at det ikke nødvendigvis trenger å være på denne måten.

— Det er fint med det livet jeg lever, med vekslingen. Dèt kan det være bra for mange unge artistspirer å høre. Det er lov å gå inn og ut av noe, og bruke flere sider ved seg selv. Og så må man bare kjenne etter hva som passer best for seg.

Og nei, alt trenger ikke være så enkelt hele tiden, og det skal det heller ikke være. Men bildet av den skapende kunstneren kan gjerne nyanseres litt oftere.